Til Olaus

Valdresdalen du er dalen // Like skjønn i syd og nord
Som en brud i bryllupssalen // Under urtekrans og flor
Ingen steder så jeg maken // Vintren med sitt hvite laken
Somren med sin grønne jord

Denne uka fikk jeg tilsendt dette diktet skrevet av Ola Lindokken. Det var en av etterkommerne hans som sendte meg det, hun ville så gjerne at det skulle leses opp her i dag. Ola Lindokken selv ble født i 1875 her i nærheten, flyttet ut av bygda først på 1900-tallet og lengtet alltid tilbake. --

De siste årene har jeg dukket ned i mye lokalt kildemateriale: En vinter var det kongevegen gjennom Valdres som sto i fokus, en annen arbeidet med bygdebøkene for Aurdal. Og nå i år har arbeidet med å skrive ny fører for Bagn Bygdesamling vært en av favorittaktivitetene. Det har vært mange kilder å ta av. Folketellinger, kirkebøker, bygdebøker, håndskrevne notater, avisartikler, den forrige føreren, foto og gjenstandsprotokoller, for å nevne noe. Og gradvis har dett dette heftet form.

Hensikten har vært å gi et glimt av historia til Bagn Bygdesamling – som ligger på de gamle tuftene til garden Islandsmoen. Heftet handler om livet i Valdres og garden Islandsmoen gjennom 1800-talet og fram til vår tid. Det handler om bygdefolket og vilkårene de levde under – om selvhushold, handverk, bondehandel, skikker og utvandring. Jeg har også skrevet om husene her på museet, og jeg har trukket fram en del eksempler på gjenstander og foto fra museumssamlingene. Og heftet kan kjøpes både her og i museumsbutikken på Fagernes.

I dette arbeidet er det nok ingen tvil om hva som har fascinert meg mest. Det er museumsstifteren og folkeopplysningsmannen Olaus Islandsmoen, og livsinnstillingen hans. Olaus ble født i 1873 og døde i 1949, og for nøyaktig hundre år siden etablerte han gardsmuseum her vi står nå.

Olaus vokste altså opp her, med foreldre og sju søsken som var litt utenom det vanlige opptatt av musikk og lokalhistorie. Besteforeldrene hans kjøpte garden her først på 1840-tallet, tok ned husene som stod her, flyttet dem litt lenger opp.

Som ung flyttet han ut, tok utdanning i hovedstaden og bodde det meste av voksenlivet på Hadeland der det aller viktigste livsprosjektet var Vestoppland folkehøyskole på Brandbu, der stiftet han også Hadeland folkemuseum.

Han skrev mye og han dro på talerferder i Norge, og på flere utenlandsferder, både til Danmark, Færøyene, England og ikke minst Amerika.

Han skapte møteplasser og arrangerte stevner med taler, teater og musikk. Og han hadde en livsinnstilling som imponerer:

Når vi spoler tiden tilbake, må vi huske at samfunnet var et ganske annet enn i dag. I flere generasjoner hadde framtidsutsiktene for mange vært elendige, særlig for dem som ikke eide jord. I løpet av en hundreårsperiode utvandret nesten 900 000 nordmenn «over blåmyra», som de ofte kalte havet mellom oss og landet «over there». Bare fra Sør-Aurdal skal 4000 mennesker forlatt alt for å flyttet til Amerika med drømmen om et annet liv.

De færreste hadde utdanning, og mange så nok med god grunn flere begrensninger enn muligheter her hjemme.

Olaus så imidlertid lyst på livet. Han var opptatt av å styrke nasjonen ved å spre framtidsoptimisme og gi folk en positiv selvfølelse. Nøkkelen til det var å bygge broer og spre kunnskap – til et folk nærmest uten utdanning. Han var tidlig opptatt av å arbeide for norsk selvstendighet, forsvarsarbeid og Grundtvigs skoletanker. Folk skulle vekkes til å gå inn i den nye arbeidsdagen.

Olaus var aktiv i en hel haug med foreninger. Her kunne mye vært nevnt, men kort oppsummert var vel ungdomslag, mållag, lærerlag, avholdsarbeid, forsvarsarbeid, og ikke minst museums- og bygdebokarbeid noe av det han brukte aller mest tid på. Han engasjerte seg både lokalt, regionalt og nasjonalt, ofte som leder av de ulike foreningene, og ofte i en årrekke. Stortingspolitiker var han også en periode.

Han satt i styret på Valdres Folkemuseum fra oppstarten i 1901 og livet ut, altså nesten femti år. Han var drivkraften i å stifte Hadeland Folkemuseum i 1913. Han var med å stifte Norske Museers Landsforbund 1918 og han sat i styret der i nesten tretti år. For museumsarbeidet fikk han kongens fortjenestemedalje.

Mange så Olaus som en lokal høvding, noen tok feil av ham og kong Haakon, og enkelte syntes nok også han tok seg selv litt vel høytidelig. Olaus skal ha hatt en nesten aristokratisk, høvisk væremåte, oppdresset i stivpresset hvitt skjortebryst til en hver tid, så sant det ikke passet med bunad.

Han levde alene hele livet, og han var av de mest sosiale. Han elsket å stelle i stand stevner som dette vi har i dag, og han satte opp historiske spel der han selv gjerne hadde hovedrollen.

Olaus var en foregangsmann med visjoner og ambisjoner, som tenkte stort, og som ofret all sin tid på folkeopplysning og det å spre framtidstro. Både nasjonalt og lokalt. Han talte sitrende med hjertet for store grupper av ungdommer, lærerkollegaer og museumsfolk landet rundt og nordmenn i Amerika, han skrev for avislesende valdriser og hovedstadsborgere, og han slo av en prat med den enkelte skoleelev, små barn, naboer og familie.

Olaus var opptatt av fortida og framtida, verden og hjembygda. Og røttene sine hadde han akkurat her, på slektsgarden.
I 1920 tok han initiativ til å lage gardsmuseum her på de gamle tuftene til slektsgarden. Slik startet arbeidet med å flyttet de gamle husene ned igjen, hit det gamle tunet hadde ligget. Gamle gjenstander som hadde vært på garden, og ellers i bygda, ble også samlet inn.

Hit kom Olaus også tilbake på sine eldre dager sist på 1930-tallet, da han var blitt pensjonist, og da ga han museumssamlinga til bygdefolket.

Olaus hadde i alle år hjerte for hjembygda, forfedrene sine, venner i bygda og familien her fra Islandsmoen; som nok alle la den en betydelig innsats for gardsmuseet.

Og her finnes stadig arven etter Olaus – med både bilder, hus, museumsgjenstander, fortellinger, arkiv og en museumssamling som etter hans tid har blitt betydelig utvidet.

Olaus kom hjem, mens den jevngamle skolekameraten og utflytteren Ola Lindokken satt på Biri på slutten av livet og skrev om barndommens dal:

Valdresdalen hill deg være // Hver en minneverdig trakt
Hatten av til dalens ære // I din rene norske drakt
Valdres kan jeg aldri glemme // Her alene var jeg hjemme
Ved en egen hellig makt

Til Olaus' minne og til alle som er glade i Bagn Bygdesamling: Gratulerer med dagen!

Anne Marit Norakers tale ved hundreårsjubileet til Bagn Bygdesamling, 22. august 2020.