Her går Steven løs på den tusen år gamle kirkedøra med tang
Det ligger hemmeligheter gjemt i det gamle jernet, som forskerne er interessert i å avdekke.
HØRE: – Tidligere har vi klart det med baufil, men denne blir litt verre. Håper vi ikke må skjære.
Inne i ei stavkirke fra 1179 er det ikke dette dagligtale. Vi står foran en gammel portal inne i våpenhuset i kirka, i vakkert tre med flotte jernelementer. Steven Carpenter har akkurat funnet fram ei tang. Nå setter han seg ned og gir seg til å bende løs en del av jernbeslaget.
– Der var’n!
Han slapp å skjære. Nå har brukket løs en bit av det nesten tusen år gamle metallarbeidet. Riktignok bare en liten bit, løsnet med varsomhet, men likevel. Det brer seg en stemning av ærefrykt i rommet over hva som nettopp har skjedd.
– Hva hadde skjedd hvis jeg hadde gjort det der?
– Det tør jeg ikke tenke på engang! utbryter forsker Torill Thømt.
– Det hadde vært et alvorlig brudd på kulturminneloven som hadde blitt straffet strengt. Men vi har «licence to inngrep», sier Carpenter.
Hemmeligheter i jernet
Biten Carpenter har løsnet fra beslaget er ikke stor, kanskje en halv centimeter i hver retning. Det er svært uvanlig at noen får lov til å gjøre dette, men Torill Thømts forskningsarbeid kan gi ny innsikt i opprinnelsen til de gamle middelalderkirkene rundt om i landet. Derfor har de fått tillatelse av Riksantikvaren til å ta fysiske prøver fra utvalgte beslag.
Det ligger hemmeligheter gjemt i jernet, som forskerne er interessert i å avdekke.
– Jernet vi ser her er antakelig hentet i Valdres, i Øystre Slidre og Vestre Slidre. Det kan se ut som det har fulgt handelsruter vestover, sier Thømt.
Dette er noe forskerne håper å finne ut mer om. Hvem har laget disse jernarbeidene, og hvor holdt de til?
I dag har de tatt en metallprøve fra Høre stavkirke i Vang. Dagen før har forskere tatt prøver fra stavkirkene i Urnes og Borgund. Så går ferda videre til Hedalen. Der har de allerede tatt en prøve, men skal studere håndverk og teknikk på metallarbeidet. Til sammen skal forskerne samle inn prøver fra sju kirker, som skal analyseres i et laboratorium på NTNU.
– Kjemiske analyser kan vise hva slags bestanddeler som finnes i jernet. Jeg sier jern, men det er jo egentlig stål – jernet er blandet ut med karbon, fosfor og slaggdeler. Fordelinga av disse stoffene kan variere fra ett sted til et annet. Ved å analysere metallet kan man derfor finne ut om jernet kommer fra samme sted og knytte det til spesielle lokaliteter, forklarer Carpenter.
– En voldsom utnyttelse av materialet
Navnet til tross er Carpenter kunstsmed, men også arkeolog. Med denne bakgrunnen kan han både demontere gamle jernbeslag og forstå hva slags kunnskap man kan få tak i ved å gjøre det.
– Som håndverker legger jeg merke til små forskjeller i hvordan ting har blitt laget. Jeg får noen tanker om hvem som kan ha smidd dette, hva slags kompetanse de må ha hatt. Se på disse, sier han og peker på dragehodene som stikker ut i alle retninger omkring dørhammeren.
– Disse her er ikke like. Det er ikke brukt noen sjablong eller mal som man ville ha gjort i dag. Det gjør at motivet får liv når du ser det fra avstand. Det blir ikke statisk og dødt som et sveisa rekkverk.
– Alt er veldig tynt, bare et par millimeter. Det er en voldsom utnyttelse av materialet. Hvis man skulle lage noe av jern i dag ville det vært mer massivt, men her er det strukket ut i alle retninger. Man skulle få mest mulig ut av det kostbare materialet.
Døra til Guds rike
Torill Thømt er ekspert på smijernsbeslag på norske middelalderkirker. Hun skrev første gang om dette i sin magisteravhandling noen år før herværende journalist ble født, og ga ut en bok om dette i fjor.
– Det som er under her er messingplater. Når de er nye, skinner de som gull, forteller hun.
Kirkedøra vi står foran har én stor metallring, men bærer tegn etter å ha hatt to. Det er vanlig i Norge, men er et sjeldent syn i resten av Europa.
– Den ene er gjerne mer slitt enn den andre, som vi ser her, sier Thømt og peker.
– Den som er borte er den man trakk i for å lukke døra. Min teori er at denne som står igjen er den hellige, den som ble brukt til ritualer. Det er den man har sverget troskap på eller har tatt i for å be om asyl.
– Tenk at folk har bodd her i små, mørke hus, med åpent ildsted og der det er lavt under taket. Å komme inn i kirka må ha vært som å komme inn i et annet rike. Dette er virkelig døra mellom den profane verden og Guds rike. Det må ha gjort kjempeinntrykk.