Vi vil være lim og lupe

Valdresmusea er opptatt av å utgjøre en forskjell for menneskene, lokalsamfunnet og den levende tradisjonskulturen i Valdres. Vi vil jobbe for at museet skal bli et hjem for alle, og vi vil bidra til å utfylle bildet av hvem vi var og hvem vi vil bli. Selv brenner jeg for at vi som museumsansatte må være emosjonelt våkne og våge å stille spørsmål ved det etablerte, også de fortellingene som vi ikke liker eller forstår. For å ta ansvar for kulturarven, må vi iblant også være vaktbikkje.​

Artikkelen vart publisert i tidsskriftet Historikeren, 4/2023

«Dei store forteljingane»

Da Valdresmusea i 2015 lanserte prosjektet «Dei store forteljingane», ble vi tatt inn i livene til fire valdriser som skiller seg fra de glansbildene som pleier å representere regionen. De fikk fortelle om utfordringer fra sine liv. En hadde vokst opp som transperson, en hadde hatt problem med rus. En hadde mistet arbeidet, mens en hadde en sterkt funksjonshemmet sønn og en mann som hadde begått selvmord. Noen sto fram ved navn, mens andre var anonyme.

De fire fikk eie sine egne historier – som ble presentert i en fotoutstilling med tilhørende katalog uten tekstlige tolkninger fra museumsansatte. Målet var å bidra til å utfylle bildet av «historien om oss» for ettertiden. For kultur har aldri vært bare harmonisk enhet og felleskap – det har også vært spenninger mellom grupper, utenforskap og konflikter. Kanskje kunne vi åpne opp for nye refleksjoner rundt hvordan lokalsamfunnet behandler dem som faller utenfor?

«Dei store forteljingane» ble et viktig prosjekt for oss. Vi så at vi ofte har en tendens til å gjenfortelle de samme gamle historiene igjen og igjen. Det er ikke nok å legge mangfold og inkludering til enkeltprosjekt. I stedet bør vi hver dag stille oss spørsmålet på nytt: I hvilken grad speiler vi bredden av livet på bygda?

Å speile mangfold

Når vi skal velge ut hva som skal formidles, bør verken gjenkjennelse eller det kuriøse være den eneste målestokken for utvelgelse. Når vi har omvisninger, er vi derfor både opptatt av de store strukturene og det som bryter med mønstrene. Vi tematiserer variasjoner i hvordan livet i Valdres og i Norge var før – samtidig som vi trekker tråder til livet nå. Når vi snakker om kunnskap som overlever fra generasjon til generasjon, om handverk og utnytting av naturressurser – da fletter vi også inn fortellinger om utenforskap og livet i ulike samfunnslag.

Slik jobber vi også med utstillingene våre. Heller enn å lage utstillinger om dem som er annerledes, er vi opptatt av at enhver utstilling skal speile et mangfold og fortelle noe om hvordan vi samhandler og kan danne fellesskap. Sammen med hardingfeler fra samlingene, har vi derfor stilt ut et foto av en av eierne av felene. I stedet for å vise klassiske bilder av høyreiste, norske spelemenn i tradisjonell positur, har vi valgt å løfte fram Knut Olsson Melby (1823-1904) som ble født med «vanskapte» bein. Det er et annerledes foto, som utfordrer sementerte oppfatninger om både spelemannsliv og livet som funksjonshemmet i tidligere tider. Fotoet forteller også en historie om en funksjonshemmet mann som klarte seg godt i det gamle bondesamfunnet. Knut hadde både kone, gard og fem barn. Han var både gardbruker, skredder og spelemann, og han tok seg greit rundt i bygda, til tross for sitt handicap. Bildet utfordrer forestillingene våre om bønder og spelemenn, og oppfordrer oss til å nyansere formidlingspraksiser på museene i dag.

Bunad, folkedrakt og håndverkstradisjoner er noe vi jobber mye med, blant annet fordi Norsk institutt for bunad og folkedrakt også er del av Valdresmusea. Da Nasjonalmuseet valgte Valdresmusea som første visningssted for utstillingen «Skakke folkedrakter», var det derfor naturlig å takke ja. Her har seks samtidskunstnere fått i oppgave å utforske og utfordre skikker og tradisjoner knyttet til bunader, håndverk og identitet. Utstillingen løftet oss noen skritt videre i samtalen om hvordan det er å kjenne seg som outsidere i en etablert kultur. Slik har det blitt mange gode samtaler med både museumsgjester og egne ansatte om hvordan vi kan skape en større aksept for det å være annerledes.

På museet er det den lokale tradisjonskulturen som er scenen for samtalen om identitet, tilhørighet og utenforskap. Vi er opptatt av at samtalen først og fremst skal være med utgangspunkt i erfaringene fra bygda – ikke byen eller nasjonen; enten vi drøfter skeive bygdeliv eller utenforskapet for NS-medlemmene i etterkrigstiden.

Vi ønsker å utfordre gjestene våre til å reflektere rundt hvem vi var og hvem vi ønsker å bli. Hva skal til for at vi kjenner oss inkludert eller ekskludert, og hvem faller utenfor? Gjennom prosjektet «Ung i debatten»[i] er målet å bli bedre kjent med elevene på Valdres vidaregående skule. Sammen har vi utforsket metoder som kan inspirere elevene til å stå opp for seg selv og påvirke egne liv. Her har møtene med folk som lever livet litt utenfor normen vært viktig. For demokratiet fungerer ikke om ikke alle kjenner seg hjemme og kan ta del i det.

Å være emosjonelt våkne

Å være emosjonelt våkne, handler blant annet om å ha blikk for at folk er forskjellige. Noen trenger å bli sett, og noen trenger å få være i fred. Noen trenger å lytte og lese, andre trenger å dele egne erfaringer og refleksjoner. Noen trenger bevegelse, mens andre er opptatt av det som ligger fast.

Vi har mye å lære av det som oppstår i møtet med de yngste og de eldste. Når vi arrangerer «Barnas dag» med ulike håndverksaktiviteter, er det rørende å se iveren i øynene til barn som i andre sammenhenger kanskje faller utenfor. Vi har også uforglemmelige møter med folk med demens oppe på museumsstølen. Gamle kvinner, som til vanlig både snakker og husker lite, husker plutselig alle vers av Anders Underdals «Mitt bu, min heim, min keisardom». Noen kan fortelle om hva som skal til for å koke enda bedre brunost, eller hvordan en best kan knerte hoggorm. Det er som om hele spekteret av minner ligger ankret opp i et gjenkjennelig stølshus med sine lukter, smaker og lyder. Slike sjarmerende opplevelser har ført til mange nye gode samtaler – ikke minst med andre gamle i den siste fasen av livet.

Selv blir jeg kanskje særlig berørt når jeg holder omvisninger om utvandringen til Amerika. Nær 900 000 nordmenn dro over havet, over 17 000 av dem kom fra Valdres. Det er uvirkelige tall. Det var et mangfold av grunner til at folk dro. De som levde her før oss må ha vært ganske vant til tanken på å gi slipp på nesten alt. De må ha vært på et ganske usikkert sted mellom kamp og flukt og noe som trakk. Det må ha krevd mot og nysgjerrighet. De forlot noe, fordi de prøvde å finne noe annet. Mange tok kanskje med seg noen fysiske minner fra hjemlandet. Noen dro kanskje for å kunne få gifte seg med en kjæreste som ikke var bra nok for familien her hjemme. Dette er historier som beveger meg. Andre formidlere blir kanskje berørt av noe helt annet. Den enkelte av oss har ulike veier inn i formidlingen, noe som i seg selv bidrar til et mangfold av museumsopplevelser for gjestene.

Når vi åpner opp for ulike sanseopplevelser, blir kulturarven ofte en katalysator for samtaler om minner og utfordringer i eget liv. Slik kan museet bidra til ny forståelse for hvem vi er, og hvordan vi ser på både kulturarven og folk rundt oss. Uavhengig av kulturbakgrunn, alder eller stedstilhørighet.

Å gjøre museet til et hjem for alle

Årlig arrangerer Valdresmusea nær 200 arrangement, alene eller i samarbeid med festivaler og organisasjonsliv. Foredrag, seminarer og folkemøter er viktige for å dele kunnskap og refleksjoner. Men hva kan vi gjøre for at alle skal kjenne seg hjemme på museet?

For å skape forankring, må vi ha tett dialog med lokalsamfunnet. Vi må derfor ha en åpen dør og bli kjent med brukerne våre. Hva er folk opptatt av i dag – uavhengig av alder, kulturer og fagdisipliner? Hva står på spill? Uansett hvem som er målgruppe, må vi sikre at alle har tilgang til anleggene og aktivitetene våre. Da oppnår vi mest ved å legge til rette for gode samarbeid – enten det gjelder festivalene, brukerrådet i kommunen eller enkeltgjester.

Kulturen på museet er også avgjørende. For museet skal ikke bare være tilgjengelig og tilby aktuelle temaer. Vel så viktig er at alle skal kjenne seg velkomne. Hvordan ser og snakker vi med hverandre rundt lunsjbordet eller på parkeringsplassen? Har vi en god delingskultur, og hva slags språk bruker vi? Motiverer og styrker vi hverandre?

Om forskning, kronikker og utstillingsplansjer skrives på et for abstrakt språk, når vi dessverre bare fram til en liten del av befolkningen. I dag opplever nok mange at profesjonaliseringen blir et hovedmål for museene. Med ambisjoner om å skape profesjonelle forskningsinstitusjoner er det dessverre lett å flytte blikket bort fra lokalbefolkningen som museets viktigste målgruppe.

Å samle mangfold

Museumssamlingen vår består av 30 000 gjenstander, 107 antikvariske hus, 16 000 sang- og musikkopptak, 150 000 foto og 700 historiske arkiv. Forgjengerne våre har dokumentert, samlet og systematisert. Det gir oss et godt grunnlag for å forstå mangfoldet i kulturen og blant menneskene som har levd i Valdres. Samtidig ser vi at det er så mye vi ikke vet noe om. Mange fenomen og kulturuttrykk er knapt nok representert, som om de aldri har eksistert.

Begrunnelsene er mange. Det handler dels om mangel på plass, kapasitet og økonomi. Vi kan jo ikke samle på alt. Men det handler vel så mye om hvem som har samlet inn og hva vi har valgt å gi oppmerksomhet. Hva folk ønsker å gi, handler dessuten ofte om hva folk tror vi vil ha – basert på hva museet så langt har løftet fram.

Valdresmusea har som de fleste andre museer en restriktiv inntakspolitikk. I ny samlingsplan har vi samtidig lagt en strategi som skal bidra til økt mangfold. Derfor kjennes det ekstra riktig å ta inn brosjen etter husmannsjenta Ragnhild Kaata (1873-1947) fra Røn, som var den første døvblinde i verden som lærte å snakke. Hun og læreren Elias Hofgård på Hamar døveskole tok sammen i bruk alle sanser, også «de fraværende», i kampen mot kunnskapsmangel og menneskelig isolasjon.

Om vi lar være å ta inn flere gjenstander, sier det seg selv at det vil gå utover samlingens mangfold. For det er vanskelig å gi oppmerksomhet til det som knapt nok eksisterer for oss. Om gjenstander finnes på andre museer, kan vi kanskje undersøke dem der. Dersom de kun finnes hos private samlere eller ender på søppelfyllinga, er det verre. Jo mindre kunnskap vi har om lokalsamfunnets kulturhistorie, jo vanskeligere er det også for oss å medvirke til at folk flest forstår og ivaretar sin egen kulturarv.

Vi har blitt mer bevisste på hvem vi faktisk samler spor etter – og hvem vi er som tar slike avgjørelser. Ikke alle slags fenomen eller grupper av mennesker er representert i verken samlingene eller museumsstaben. I arbeidet med å forvalte og formidle historien, har vi hatt en tendens til å følge nedarvede tradisjoner og praksiser som sitter i veggene. Det kan bidra til å sementere oppfatninger om livet både før og nå – og hva som karakteriserer bygdefolket. Å overse eller fortie at mennesker lever på ulike vis kan også virke både lukkende og stigmatiserende.

Selv om vi ikke kan løfte fram alle «glemte» grupper og sider av historien på en gang, kan erfaringene vi får bidra til at vi ansatte blir engasjerte i å forstå og dele skjebnene i kildene. Kanskje kan det også bidra at gjestene verdsetter egne forfedres håndsydde tekstiler, hjemmesnekrede møbler og håndskrevne brev. Det er en langsiktig investering som ikke nødvendigvis koster så mye i kroner og øre.

Å åpne for uenighetsfellesskap

Ved Valdresmusea har vi gjort det «å våge, tale og søke sannhet» til overordnede verdier. Gjerne gjennom vanskelige samtaler der noe står på spill. I klasserommet, i utstillingene eller etter at museumsbesøket er over. Eller gjennom kronikker, foredragskvelder og konferanser.

Vi mener det er nødvendig at museene tar en rolle som møteplass der meninger kan brytes. I samfunnsrolleprogrammet «Eit skigardsdele – frå stølskultur til hytteindustri»[ii], er vi derfor opptatt av dele kunnskap og skape dialog mellom motparter som er uenige om utviklingen i fjellet.

Når vi åpner for uenighetsfellesskap, legger vi til rette for ulike stemmer og vi utvider definisjonen av museet som arena. Slik bidrar museet også til at lokalsamfunnet forstår og får eierskap til bredden i egen kultur. Håpet er at det også gjør folk motiverte til å ta vare på og utvikle sin egen kulturhistorie.

Basert på den lokalhistoriske kunnskapen museene sitter på, bør museene iblant ta rollen som vaktbikkje for natur- og kulturhistoriske verdier. Vi mener for eksempel at det er både riktig og viktig at bygningsvernrådgiveren offentlig kritiserer kommunale rivningsvedtak, særlig når vedtaket rører ved viktige verdier. Det handler om å ta ansvar for kulturarven i bygda og å skape diskusjon om viktige valg.

Vi bør stille spørsmål om hvem vi har vært og hvem vi ønsker å bli. Visjonen til Valdresmusea er å være lim og lupe i lokalsamfunnet. Mangfoldsarbeidet er et nødvendig verktøy. For kulturarven er et gode som skal tilhøre oss alle – uavhengig av hvem vi er, hvordan vi er og hvor vi kommer fra.