Hopp til hovedinnhold

Turisme – kulturens venn eller fiende?

Artikkel publisert i Dølaminne, 2003.

Bakgrunn

På slutten av 1800-tallet begynte en forsiktig turisttrafikk i Hallingdal. Det var mennesker som skulle spasere, oppleve og utforske den store naturen. Andre kom for jaktens og fiskets skyld. Etter 1900 økte turismen i omfang. Stølsbuer ble tatt i bruk til utleie før hyttebyggingen startet. Hotellene vokste opp i tettstedene. Geilo oppsto nærmest som resultat av turismen, og Hemsedal har etter hvert blitt sterkt preget av turistindustrien. Turisttrafikken har i stadig økende grad satt sitt preg på dalen og folket her, og etter all sannsynlighet vil den fortsette å gjøre det.

Da Norges museumsforbund i forbindelse med årtusenskiftet og ”Dokument 2000”[1] inviterte alle museene til å gi et bilde av Norge slik landet framsto i år 2000, valgte Hallingdal Folkemuseum turisme som emne. Først og fremst fordi dette er et emne som er typisk for moderne mennesker og typisk for livet i Hallingdal. For det andre fordi kulturen og kulturlivet er en viktig medspiller for turismen, og for det tredje fordi turisme vil være et satsingsområde for museene også i framtiden. Emnet ble godkjent som interessant, men kom ikke med i hovedprosjektet. Allikevel fortsatte vi å arbeide med turisme som et eget prosjekt, ”Turismen – kulturens venn eller fiende”, i samarbeid med Sekretariatet for samtidsdokumentasjon og -forskning på Maihaugen.[2]

Hovedmål for prosjektet var å skrive en rapport om situasjonen slik den er ved årtusenskiftet.[3] Et delmål var å lage en utstilling. Rapporten lå klar i januar 2003 (Thømt 2003).[4] Utstillingen er en vandreutstilling som blir vist på ulike steder i Hallingdal. Den består av fotografier og tekster, klær og utstyr fra vintersport.

Forhåpentligvis vil prosjektet få folk til å sette spørsmål ved utviklingen: Hvor langt ønsker vi å gå? Hvilke områder skal vi satse på? Hvordan skal vi beholde det beste av egne kulturuttrykk? Det er å håpe at vi kan oppnå forståelse for endring av livskvalitet, hvordan kulturegenskapene best kan utnyttes, hvordan kulturminner i landskapet kan utnyttes til alles beste og hvordan kulturlandskap kan formes og brukes.

Turismen og kulturlivet har felles interesser som bør dyrkes i framtiden. Vi ønsker alle flere besøkende. Vi ønsker oss interesse for det vi arbeider med. Vi ønsker å profilere våre særegenheter. Med disse ønskene i bakhodet må vi forplikte oss til å legge til rette for en bevisst utvikling – som inkluderer ”den andre” part.

Problemstilling

En stadig økende turistmasse i Hallingdal betyr en økende belastning på den tradisjonelle kulturarven og en utfordring for kulturlivet og tradisjoner for øvrig. Ettersom den moderne turismen i dalen bare er noe over 100 år gammel, burde det være mulig å trekke linjer, se utviklingen innen de aktuelle områdene og trekke noen forsøksvise konklusjoner. Men dette er ikke et prosjekt om turisme og reiseliv som sådan! Det er først og fremst et forsøk på å se endringer som inntrer når mennesker utenfra får stor betydning for utviklingen av livet i et gitt område.

Jeg har tatt utgangspunkt i de tre kommunene i Hallingdal der vinterturismen er mest omfattende: Nes, Hol og Hemsedal, og kulturuttrykkene som tilsvarer satsingsområder for museene i Hallingdal: kulturlandskap, tekstil, byggeskikk og folkekunst. For å vise utviklingen har jeg fokusert på enkelte tidsrom: tiden før og etter 2. verdenskrig, og situasjonen rundt 1980 og 2000-02. Kildene til samtiden har vært: fotografier, intervjuer, avisutklipp, stiloppgaver i ungdoms- og videregående skoler, planer, markedsføringsmateriell, hyttebygging, moter, underholdning og turopplegg.

Kultur i Hallingdal

Kultur er fellesarv som gjør menneskesamfunn menneskelige og samtidig innbyrdes forskjellige.[5] Hallingdal har fra de eldste tider delvis ligget vanskelig tilgjengelig. Kulturuttrykkene fikk stort sett utvikle seg i fred. Selvsagt kom det impulser fra andre steder gjennom handelsfolk, embetsmenn og andre reisende. Dessuten beveget medlemmer av lokalbefolkningen seg ut av nærmiljøet, og brakte inntrykk fra fremmede kulturer tilbake. Innflytelsen var likevel ikke større enn at lokalbefolkningen kunne bearbeide impulsene. Annerledes ble det da dalen åpnet for tog- og biltrafikk og en rask, voldsom pågang fra utenverdenen.[6] Dette har satt de tradisjonelle kulturuttrykkene under et voldsomt press – med positive og negative konsekvenser.

Det positive er selvfølgelig at økte økonomiske midler gjør det lettere å vedlikeholde og videreutvikle kulturuttrykkene. Dessuten har den omfattende reiselivsnæringen hatt samme effekt her som mange andre steder: Folk blir oppmerksomme på hva som er de tradisjonelle kulturtrekkene i eget område. Jo åpnere verden blir for inntrykk utenfra, jo mer setter folk pris på egne særtrekk. Disse blir så brukt i markedsføringen.

Negative trekk er at utbygging, enten det gjelder alpinbakker eller hyttebyer, vil presse de tradisjonelle holdningene til kulturminnene. Det vil også bety innrykk av mennesker fra andre områder med annet språk, livsstil og idealer som ikke nødvendigvis passer i det tradisjonelle livsmønsteret. Derfor vil situasjonen avhenge av holdninger, både hos de fastboende og de tilreisende.

Vi vet at mye har forandret seg i løpet av 1900-tallet. Det gamle livsmønsteret med nøysomhet og full utnyttelse av alle naturens ressurser er definitivt borte. Livsstilen er langt på vei blitt urbanisert i takt med at jordbruket er gått tilbake, her som i resten av landet. Mye ville ha endret seg uavhengig av turistene. Språket utvikler seg hele tiden, men språkforskere vil helt sikkert kunne påvise trekk som har kommet med den store tilstrømmingen de siste årene, særlig aktuelt i turistområdene og i visse aldersgrupper. Det er jo velkjent at de ulike skikulturene har brakt med seg spesialuttrykk og moter (Christensen 2001). Som Arvid Viken skriver i Turisme – tradisjoner og trender (2001):”(…) når tradisjonene overføres fra en generasjon til en annen blir de som regel både fortolket og rekontekstualisert – samfunnet de skal inngå i, har endret seg. De fleste tradisjoner folk har vil være påvirket av andres tradisjoner og kulturer og tilpasset strømninger i sin tid” (s. 17).

Turisten, turismen og kulturen

En turist er per definisjon en som reiser for sin fornøyelses skyld. Og i våre dager er det mange som gjør nettopp det, både i Hallingdal og i resten av landet og verden. Det er imidlertid verdt å være oppmerksom på at ”turist” ikke er noen ensartet gruppe, men mange grupper. Disse gruppene er ikke nødvendigvis delt etter nasjonalitet, men heller etter interesser og reisemåter: barnefamilier, bilturister, bussturister, individuelle. Det er også nødvendig å merke seg at turister før ofte var noe annet enn i dag, for eksempel kunstnere som bodde her en stund. De første turistene var gjerne på besøk i lenger tid ad gangen enn tilfellet er i dag.

Ifølge Store Norske Leksikon (1983) er turisme ”en rekke selvstendige næringer som til sammen dekker etterspørsel fra reisende utenfor deres faste bosted.” Turisme i ordets moderne betydning har eksistert i Hallingdal i vel 100 år. Turisme eller reiselivsvirksomhet er absolutt en levende del av vår egen tids kultur. Reising er i dag en naturlig del av de fleste menneskers liv.

Det er ikke små tall vi snakker om når det gjelder turisme. Beregninger for 1900 gjør det trolig at det var noen få tusen turistbesøk i Hallingdal. I år 2000 var tallet 1 174 500, fordelt på de ulike kommunene: Hemsedal (312 099), Hol (435 536), Gol (318 751), Ål (63 855) og Nes (44 259). Antallet stagnerte i 2002 (Hallingdølen, 3. oktober 2002).

Turismen har både positiv og negativ betydning for Hallingdal. Positivt fordi turisttrafikken bringer med seg økonomiske fordeler. Øket handel gir øket sysselsetting. Positivt er det også at nye ideer kommer inn til fordel for dalen og befolkningen. Negativt er presset på tradisjonell livsstil, språk, klesstil, byggeskikk, kulturlandskapet i skog- og jordbruk osv.

Kulturuttrykkene som brukes aktivt innenfor turismen er utsatt for et særlig press: ”Tradisjoner som vises fram og formidles til turistene er som regel tømt for sitt gamle innhold. Slike prosesser kalles for musealisering, heritifisering eller turistifisering” (Viken 2001, s.19). Men kulturarvpresentasjoner er noens historie, noens tradisjoner (samme sted, s. 48). De er sosiale konstruksjoner, som skapes i og av sin tid, tilpasses og gjøres forståelig med dagens språk. Historisk etterrettelighet ofres gjerne for en god historie, eller av politisk eller ideologiske grunner. Det er alltid noe som ekskluderes. Utformingen skjer stort sett i henhold til internasjonale konsepter, noe som kan bety en form for kommersialisering, trivialisering eller musealisering. Det er en viss dreining av fokus fra severdighet til marked. Imidlertid viser Viken til at turister ofte ønsker å komme bak og forbi det som er tilrettelagt. Det settes altså store krav til oss alle om å være ærlige i vår presentasjon av kulturen!

Turismen gjennom 100 år

Fra sommer- til påsketurisme

Mennesker har reist gjennom dalen, stoppet opp en stund av ulike grunner og reist videre. To av grunnene var jakt- og fiskemulighetene. Allerede i Magnus Lagabøtes lov av 1274 heter det at grunneieren har alle jakt- og fiskeretter. I Christian IV’s lov av 1602 ble det en mistyding: all jakt uten hund var fri. Utover 1800-tallet jaktet stadig flere i Hallingdal, og mange kjøpte opp fiskerettigheter.[7] Disse jegerne og fiskerne ble i området der de hadde rettigheter, kjøpte mat og losji av grunneierne og fikk dermed en økonomisk betydning. Av de mer kjente jegere som besøkte dalen, kan nevnes lordene Garvagh, Fridtjof Nansen og kong Haakon VII (Holsboka II, s. 193ff; Nansen 1898; Nesboka I 1981, s. 325-26). Lord Garvagh d.y. var mye rundt i Holsfjella, og skrev boka The Pilgrim of Scandinavia. Han er særlig kjent for steinbua som han fikk bygget i Folarskaret på Hallingskarvet. Han bygget imidlertid hele fem hytter.

Etter hvert var det ikke bare for å jakte og fiske at folk reiste til fjells: de ønsket å være i fjellet for å nyte naturen. Det var grunnlaget for at turistforeningene ble stiftet: Den norske Turistforening (1868) og Drammens og Oplands Turistforening (1888). Drammensforeningen averterte med turistferder i Hallingdal. Og Yngvar Nielsens Reisehaandbog over Buskeruds Amt kom ut første gang i 1888.

All den tidlige turisttrafikken var forbundet med sommersesongen – kanskje med enkelte sjeldne unntak. En av grunnene var muligheten for å komme til fjells, det var vanskelig om vinteren. Situasjonen endret seg drastisk med Bergensbanen. Det betydde en dreining fra sommerturisme til vinterturisme. Mens Juvasshytta og Bessheim var de første turisthyttene som holdt åpent i påsken, kom det i 1907 beskjed om at det kunne ventes turister på Krækkjahytta (Holsboka II, s. 719). I 1909 gikk det i påsken ekstratog til Finse. Derfra ble folk fraktet med rein eller de gikk til Hardangerjøkulen, der Klem serverte den første påskelunsjen og arrangerte påskeskirenn. Fridtjof Nansen var ofte på Finse, og Robert Scott trente til Sydpolferden der i 1911. I påsken 1937 ekspederte NSB 7000 par ski til og fra Geilo, Ustaoset og Haugastøl og 6694 turister.

Hotellgjester og hyttefolk

Allerede i 1852 hadde Yngvar Nielsen vært i Hol. Han skrev beretning om reise og losji (Holsboka II, s. 713, Solhjell 2000, s. 136). I de første årene var innkvarteringen stort sett privat. Fra gammelt av i prestegårdene, på storgårder, i hallingstuer og i stølsbuer – og selvsagt på skysstasjonene. Den første turisthytta i Hol var DNTs hytte på Krækkja (1877-78), men den hadde ingen gjester første sommeren. På 1880-tallet hadde den 10-12 gjester i året. Det ble etter hvert dannet et nettverk av stier og overnattingssteder.

I 1880 satte O.T. Jeilo inn to senger i kammerset og bygget på hallingstugu på nordre Geilo i Ustedalen (Holsboka II, s. 715-16, Solhjell 2000, s. 142). Jeilo, som opprinnelig het Ola T. Raunsgard, kjøpte stedet dette året. Her så han mulighetene, og bygde på peisestue og tre rom for reisende i 1888-89. I tillegg kunne han huse turister på stabburet. Ifølge Yngvar Nielsen var dette i 1891 et godt og renslig kvarter. I 1904 ble stedet utvidet med 11 nye rom. Dette var begynnelsen på Geilo Hotell og turisteventyret Geilo.

Det samme skjedde i de andre kommunene, om enn i mindre målestokk. I Nes 1878 fikk generalløytnant H.N. Storm Wergeland kontrakt med åtte grunneiere om enerett til fiskeavl og til å anlegge kanaler (Nesboka I, s. 329-30). Han bygget seg sommerbolig på Buvassbrenna, et sted Mariana Hansen i 1890-årene begynte å drive som ”turisthotell” i sommermånedene. En del av skysstasjonene kalte seg etter hvert ”gjestgiveri”, bl.a. Devegge på 1850-tallet, stedet som i 1880-årene utviklet seg til Øyes Hotell.

Gol fikk i 1887 besøk av redaktør Raknerud i Buskeruds Blad (Golsboka II, s. 274). Han oppfordret hallingene til å trekke turister til dalen. Valdres hadde kommet lenger i arbeidet for å trekke turister, mens Hallingdal fremdeles var uten skikkelige veier og overnattingssteder, mente Raknerud, og nevnte hoteller på Nes, Rolfshus, Viko og Fausko som ganske bra. Ett av de første hotellene på Golsfjellet var Oset, som begynte som ”sanatorium” i 1840-årene.

I 1909 sto Bergensbanen ferdig. Samme år ble første bil gjennom Nes registrert, i 1910 første motorsykkel, og i 1919 ble første bussrute satt opp på strekningen Nes-Tunhovd. Dette året ble veien åpnet for alminnelig trafikk.[8] Hotellene vokste raskt fram. En del eksisterte allerede, men de fleste kom til etter 1900. Dermed var den moderne turisttrafikken i gang.

Det var særlig på Geilo den nye tiden satte sitt preg. Jernbanen skapte navnet: Stasjonen ble døpt Geilo etter den første ”turistbedriften”, og dermed fikk også bygda dette navnet. Store nye hoteller ble bygget, og ikke minst sto NSB selv bak tiltak (Kløve 1999; Solhjell 2000, s. 142ff). Dr. Holms Høyfjellshotell og Haugs hotell sto ferdige i 1909, Ustedalens Sanatorium i 1910. NSB vedtok å bygge hotell på Finse og Haugastøl, men Stortinget mente det greide seg med ”fjellstue”. En av dem som sto for matforsyninger og lignende på Finse, Joseph Klem, overdro i 1916 fjellstuene til ”Norsk Hotelcompagnie” sammen med Dr. Holms.

I Hol ble altså vestre dalføre utbygget, selv om det hadde vært mye trafikk gjennom østre dalføre tidligere. Kombinasjonen av jernbane og kraftutbygging brakte den østre trafikken til et minimum, bortsett fra trafikk som gikk til fjellstrøkene, bl.a. til Raggsteindalen turisthytte ved Strandavatnet, bygget av Lars Villand.

Geilo ble tidlig et internasjonalt turiststed. Det ble meldt om turister fra mange land: Norden, ulike land i Europa, Amerika, India og Japan! I østre dalføret ferierte helst ”vanlige” nordmenn –men uansett – det var helst de kondisjonerte som kunne ta seg tid til ferie: leger, prester, banksjefer, direktører, ingeniører. Vanlige arbeidsfolk fikk ikke regulert ferie før senere. Lars Nygaard fortalte i begynnelsen av 1900-tallet: ”(…) turisten var av et annet slag enn bygdafolk: hele uka gikk de helgekledd uten bøter på vindjakken og knickersen. De gikk på kjøpeski med Huitfeldt-bindinger og brukte skistaver av bambus” (Solhjell 2000, s. 158 ff).

Etter hvert utskilte det seg tre typer turister: hotellgjester som kombinerte hvile og friluftsliv, fotturister som hadde Hardangervidda som turistområde, og hytteturister, som var av en annen type enn hotellturistene. De oppholdt seg på hyttene til alle årstider, mens hotellgjestene var konsentrert om sommer- og påskesesongen.

Hytteturistene gjorde som jegerne og fiskerne. De leide seg inn på støler og hytter bygget av fastboende, eller de kjøpte tomt og bygget egen hytte. Enkelte steder oppsto det etter hvert store hytteområder (hyttebyer). Det skjedde på Golingsåsen i Gol der det etter hvert ble bygget mangfoldige hytter. Utover i det nye århundret ble det stadig bygget mer, og i 1938 regnet de med at det var ca. 200 hytter i Geilo, Havsdalen og Skurdalen. I 1940 hadde det økt til ca. 400 hytter. På Geilo regnet de også med ca. 400 sengeplasser på hotellene – og vel så mange på Ustaoset. Etter krigen utviklet Mykingstølen i Nes seg til å bli landets største hytteområde. Den betydelig hyttebyggingen betydde både arbeid og inntekter

Hytteturismen ble en viktig faktor i bygdeutviklingen. Fra Hemsedal fortelles det at veien til Grøndalen ikke ble brøytet om vinteren helt opp i 1930-årene. Turistene måtte ta tog til Gol, buss til Tuv og hesteskyss videre inn derfra. I begynnelsen tok turistene med seg det meste av alt de trengte fra byen. Etter hvert begynte de å sende bestillingslister til butikkene lokalt som pakket varene og sendte dem ut på en avtalt dato, slik at alt sto klart til turistene kom. Dette betydde vesentlig mer inntekter for lokalmiljøet. På denne måten fikk turismen mange bivirkninger som førte til bedring i økonomien i bygdene.

Tilpasninger til turismen på Geilo

I 1904 mente jernbaneingeniør Sigvart Heber at ”Geilo opplevde en ”amerikansk” utvikling” (Solhjell 2000, s. 143). Enkelte endringer var vanskelige å få igjennom. Hol, som hadde vært en ”tørrlagt” bygd før turismen satte inn, fikk snart inn søknader om skjenkerett (samme sted, s. 158ff). I 1909 fikk Dr. Holms Hotell avslag på søknad, men staten blandet seg inn: Hotellet var bygget som del av en større plan for å fremme Bergensbanen, materialer var blitt fraktet gratis, og skjenkeløyvet skulle kommunen ikke si noe om. Til gjengjeld la kommunen avgift på løyvehaver: kr. 250 i året. Etter hvert fikk flere skjenkeløyve, men bare etter hard kamp. Og spørsmålet meldte seg: Skulle skjenking bare gjelde tilreisende eller også folk fra nabokommunene og deres gjester?

Den nye utviklingen skapte debatt, men mange var for både jernbanen og turistutbyggingen. Det ble stiftet turistlag og satt i gang nye tiltak som rettet seg inn mot turistene. En egen brosjyre ble laget for Hol. Her ble det lagt vekt på kultur og folkeliv. Ikke minst J. Klem var interessert i å fremme den lokale kulturen. Han var blant annet inne på tanken om å anlegge et bygdemuseum (i 1916).

På denne tiden var Geilo det best utviklete tettstedet i Hallingdal. Kafeer ble åpnet, både i sentrum og i turområdene, og på 1920-30-tallet ble det utviklet ulike kulturtilbud og kommunale tjenester. I 1931 ble det holdt folkemøte på Geilo for å utvikle stedet som turistsenter med internasjonalt ry, og i 1932 ble ”Geilo og omegn Vel” stiftet.[9] Det ble anlagt hoppbakke og slalåmløype. Første slalåmrenn ble arrangert i 1935, men krigen stanset mye av den videre utviklingen.

Etter 2. verdenskrig

Etter 2. verdenskrig har turismen fortsatt å øke inntil den i dag er den viktigste inntektskilden i Hallingdal. Det foregikk en rivende utvikling i turistnæringen, og det ble lagt store planer for hvordan arbeidet for å trekke turister skulle foregå. Hol fikk egen turistsjef i 1950. De andre kommunene ansatte egne turistsjefer og -sekretærer etter et mislykket forsøk med felles turistkontor for dalen i Gol i 1967.

I Nes ble Rolf Vestvik ansatt som turistsjef i 1967. Han drev de første ”Nesdaga’n” samme år. Senere ble de utviklet til Hallingmarken, et samarbeid mellom Nes Turistlag, Hallingdal Folkemuseum og Nes kommune. Dampskipet M/S ”Beia” ble satt i drift på ”fjorden”. Vestvik planla både for sommer- og vinterbruk: restaurant, hytter, skiaktiviteter, jakt, leirduebane, skytebane. Planer om gondolbane til Hågeberg ble utviklet med ski- og fiskesenter. Imidlertid var det stor skepsis i bygda. Man mente at trafikkgrunnlaget var for spinkelt. Men trafikken steg: I 1965 ble det telt ca. 400 biler i timen gjennom Nes. Da Odd Wardenær fulgte som turistsjef i 1969, var det stadig høyere krav til service og standard på veier, hytter, hoteller og de nye campingplassene.

Selskapet Hemsedal Skiheiser ble stiftet i 1961. Samme år ble det lagt fram planer om skitrekk, noe både kommunen og Distriktenes Utviklingsfond støttet. Allerede i 1952, etter mye diskusjon, hadde man vedtatt å satse på Holdelia-Totten-området. Også i Gol ble det planlagt og bygget skitrekk. Men de største planene ble gjennomført på Geilo: Geilo Taubane ble offisielt åpnet i 1954, 18 år etter at ideen først ble unnfanget av hotelleier Andreas Klem og distriktssjef i NSB, Lars Esmark. De var i kontakt med italienske og tyske eksperter, og fikk til slutt kjøpe en bane tyskerne hadde etterlatt seg på Lillehammer. Noen grunneiere var i mot anlegget, men det ble gjennomført. Første skritt mot en voldsom utvikling var tatt!

I 1964 tok formannskapet i Nes initiativ for å få liv i Turistlaget, og hytteeierne dannet Nes Hytteforening (Nesboka II, s. 158ff). Helt til denne tiden hadde hyttebyggerne kunnet bygge fritt eller selge tomter uten at myndighetene grep inn. Det ble bygget store hyttebyer, både ved søndre Buhovd, i Børtnes og Ødegården Sameige. Mange begynte å bekymre seg over utviklingen i fjellområdene, og kommunestyret tok en befaring høsten 1964. Ordfører Olaf Øen gjorde det klart at hans parti (Ap) ville gå inn for å gjøre bygningsloven gyldig i hele kommunen. I 1965 fikk Nes egne vedtekter for hyttebygging i fjellområdene: Hyttene skulle falle godt inn i terrenget, og ikke sjenere stier og løyper. Farger, takvinkler, høydemål skulle tilpasses. Bakketopper og koller skulle ikke bebygges. Avstanden til vann skulle være minst 50 meter. Spillvann skulle i synkekummer dersom det var påkrevet. Alle ha klosett av en eller annen type. En del særbestemmelser kunne i tillegg forekomme i de enkelte områder. Selv om en del brummet over forskriftene virket de ikke som noen bremse på utbyggingen!

Situasjonen rundt 1980

Høsten 1978 kostet ifølge Forbrukerrapporten en hytteferie i Hemsedal kr. 770 pr. uke. Det gjaldt en nybygget hytte med elektrisk lys, kjøleskap, komfyr, oppvarming og varmt vann. Prisen gikk imidlertid raskt opp da det nærmet seg påske: kr. 4900 i uken. I 1980 hadde kommunen ca. 1300 hytter, hvorav 300-400 til utleie. De kunne gi inntekter på opptil kr. 15-20 000 i året. I tillegg ble en del stølshus leid ut vinterstid.

I 1980 intervjuet lokalavisa Hallingdølen Odd Wardenær i Nes om prisene på utleiehytter og hva folk var villige til å betale. På Grønhovd kostet det kr. 2260 å leie en gammel tømmerhytte med plass til fire-fem personer – riktignok med innlagt strøm, men innlagt vann bare om sommeren. I Nes var det på denne tiden ikke utbygget skiheiser og store anlegg som i Hemsedal og Geilo. Imidlertid var Nes en av de kommunene i landet som hadde flest utleiehytter, antakelig ca. 500. Tendensen var å leie ut på åremål. Da rangerte utleieprisen fra kr. 3000 til omlag kr. 13 000 i året. De fleste lå på kr. 600-800. Antallet gjestesenger var på denne tiden ca. 1000.

På Geilo kunne man leie en stor hytte til seks personer, seks kilometer fra heis og slalåmbakker. Hytta hadde overbygget veranda, gang, stue med peis, flere soverom, dusjbad og WC, innlagt vann og elektrisitet. Pris: kr. 3570 for påskedagene, om sommeren kr. 900.

I tillegg til hyttene og hotellene vokste det etter hvert fram mange campingplasser i alle kommunene slik at antall muligheter for overnatting ble stort. For Gol ble det foretatt en undersøkelse for 1979. Samlet antall gjestedøgn: 519 565, og en omsetning på ca. kr. 70 millioner. Denne store turisttrafikken betydde mye deltidsarbeid i bygdene.

Vinterturismen

Som vi har sett, dreide turistutviklingen i Hallingdal kraftig fra ren sommer- og høstturisme til overveldende vinterturisme, særlig i Nes, Hemsedal og Hol. Tilgjengeligheten var en viktig årsak. Med jernbane og bedre veier kunne turistene komme også på vinteren. I Nes kommune ble det først og fremst satset på hytteutbygging i områder der vanlig turgåing var den eneste muligheten. Fordelen var selvfølgelig at hyttene kunne brukes til alle årstider. Det samme gjaldt hotellene. Bortsett fra hotellene i Nes sentrum, lå de i terreng som var lett tilgjengelig hele året.

For de andre to kommunene var situasjonen en annen: Skiheisene skapte vinterturismen (Hemsedal Skiheiser 1986). Geilo hadde riktignok utviklet seg først og fremst for turgåere, men alpinsporten ble mer og mer populær. I 1980-årene var det 16 heiser. Vinteren 1988-89 fraktet de ca. 4,5 millioner passasjerer. I 1978 hadde Hemsedal skiheiser ansatt 16 personer med en omsetting på over 1,6 millioner kroner. Rundt 1990 var det 147 stillinger knyttet til reiselivet i Hemsedal, ca. 1/3 som helårsstillinger. Ca. 2/3 av stillingene var besatt av kvinner, men i alpinanleggene var de fleste menn. Liksom på Geilo har denne trafikken ført til stor vekst i hytte- og hotellnæringen.

I reiselivsplanen (1989) for Hemsedal kommune går det fram at et sted med stor utbygging ikke lenger har frihet til å velge egen form – man styres langt på vei av konkurrentene. Planen la størst vekt på utviklingen basert på ski og andre friluftsaktiviteter, men tok også med kulturopplevelser. De ønsket å sette sammen program for opplevelser i Hemsedal og naboområdene. I tillegg har det vokst fram miljøer for mennesker som er mer interessert i naturen enn i masseturismen. På den ene siden av skalaen er Hemsedal Høyfjellskole, ledet av Nils Faarlund, som gir instruksjon og opplæring i natur- og fjellvettregler. På den andre siden har Hemsedal blitt sentrum for ekstremsport i snø og is. Dette har ikke hatt de samme følgene som alpinsporten for øvrig.

Situasjonen 2000-2002

Sammenliknet med forholdene på slutten av 1800-tallet har det skjedd enormt mye med turismen i Hallingdal, særlig etter 2. verdenskrig. I dag er turismen den absolutt største næringen i regionen.

Flyplassen i Dagali var et stort skritt framover. Veiene er blitt utbedret, togene bruker kortere tid. Allikevel er vei og jernbane stort sett fremdeles slik de ble bygget ved forrige århundreskifte. I år 2000 ble Lærdalstunnelen åpnet, noe som betydde at stamveien skulle gå over Filefjell. Imidlertid fortsatte 2/3 av trafikken på Rv 7, 50 og 52, og fremdeles går mye trafikk over Hallingdal og Hemsedal. I 2001 begynte samarbeidet mellom Hallingdal og Bergen om Rv 7 som den korteste veien mellom Bergen og Østlandet (Hallingdølen, 28. april 2001). To problemer dukker opp i avisspaltene til stadighet: villreinstammen og vinterbrøyting. De to henger nøye sammen. Mange mener at villreinstammen lider på grunn av trafikken over vidda til alle årstider. I tillegg er brøyting et spørsmål om økonomien. Foreløpig er det vedtatt å holde veiene åpne.

I år 2000 var det pr. 1. april:[10]

-          13 742 hytter
-          76 hoteller, pensjonater og appartementsboliger
-          ca. 20 campingplasser
-          ca. 20 000 gjestesenger for utleie
-          ca. 15 000 utleiehytter – med 4 senger pr. hytte, gir det 50 000 utleiesenger
-          ca. 25% av befolkningen arbeider innen reiseliv

Ifølge Statistisk Sentralbyrå gikk antallet gjestedøgn i Hemsedal opp med 13 % fra 2000 til 2001; en oppgang på 24 826 gjestedøgn, fra 185 225 til 210 051. Ifølge markedsføringssjef Odd Holde er det flere grunner til økningen: tidlig snø, Lærdalstunnelen som åpnet for Bergenstrafikken, sterkere markedsføring og flere gjestesenger. Det var 310 000 kommersielle senger, 5000 private senger, 1500 private hytter og 500 utleiehytter. Til sammenligning var det i 1964 totalt 27 000 turister i Hemsedal, 314 hotellsenger, 350 private hytter og 250 utleiehytter (Reiselivsplanen 1964). I 1964 var det 147 årsverk i reiselivet, hvorav ca. 1/3 var helårsverk. Ca. 2/3 av årsverkene var besatt av kvinner, mens de fleste ansatte i alpinbakkene var menn. Resultatet for Hemsedal Skisenter var et overskudd før avskriving på 37 millioner kroner. Omsetningen var på 127 millioner svenske kroner, en økning på 17 millioner. Totalt har reiselivsomsetningen i Hemsedal gått fra kr. 250 000 (1962) til kr. 450 millioner i 2001.

I juni 2002 kunne Hallingdølen fortelle at vintersesongen i Hallingdal hadde en økning på 1,5 %, dvs. 8278 flere gjestedøgn enn året før, mens resten av landet hadde en generell nedgang. Hemsedal kom best ut med 5000 gjestedøgn. I løpet av to år har Hallingdal hatt en vekst i turistnæring på 21 %. Imidlertid er det tydelig at suksessen har sin pris: Oppslagene i avisen forteller om problemer i Hemsedal og på Geilo – bråk og påstander om forgubbing.

Hva er det som trekker turistene til Hallingdal i det 21. århundre?

Ser vi på vinterturismen er det tydelig at naturen fremdeles ligger i bunnen i form av alpinbakker og turterreng. En av grunnene til at sesongen 2000-01 var særlig vellykket, kan være at Hallingdal var et av de få stedene som faktisk hadde natursnø fra begynnelsen av vinteren. Sommerturismen har et noe annet preg. Mange er i Hallingdal fordi de har hytter her. Enkelte har familie fra stedet, mens over 50% av gjestene er utlendinger, vesentlig svensker, dansker, tyskere, nederlendere og engelskmenn. Utenlandsturister kommer stort sett for å oppleve naturen og attraksjoner som Vassfaret Bjørnepark i Flå, Langedrag i Nore og Uvdal og Garnås meteorittkrater i Nes. Andre tilbud kommer i tillegg: parker av ulike slag, museer, festivaler. Om sommeren er det mer snakk om et helhetlig tilbud enn enkeltattraksjoner. I utlandet anses Hallingdal som ”familiedestinasjon”. Og, for å være ærlig, mange kommer gjennom dalen på vei til Vestlandets fjorder, som for 100-200 år siden.

For å kunne håndtere turistmengden arbeides det profesjonelt på flere plan. I 1980 åpnet Hallingdal yrkesskole reiselivslinje.[11] I dag er det et felles markedsføringskontor på Gol: Fjell og Fjord Ferie AS. Det er også utarbeidet reiselivsplaner, både for Buskerud fylkeskommune, i Regionrådet og mer lokalt i hver kommune.[12]

Landskapet og turismen

Naturressursene har alltid vært viktige i Hallingdal. Jernsmelting, jakt, kullbrenning, husbygging, beiting, dyrking av ulike nyttevekster og samferdsel har satt spor etter seg i landskapet: jernvinneplasser, fangstgroper og ledegjerder, kullmiler, tjæremiler, hustufter, beitehager og styvingstrær, dyrkingsjord med rydningsrøyser, veiløp og gravhauger. Turismen fører til hardt press på landskapet med spor etter gammel kultur og livsformer.

Kulturminnene kommer lett i faresonen for utbyggingen av turistområdene. Det gjelder særlig hytteområder og alpinbakker. Begge deler krever mye rom, ikke minst til infrastrukturen (vann, kloakk, veier, strøm). Det har derfor vært gjort forsøk på å få en oversikt over kulturminnene før utbygging settes i gang (Bloch-Nakkerud og Lindblom 1994). I mange tilfeller har utbygging ført til arkeologisk nødutgraving og registrering for å kunne frigi et område. Dessverre er det ikke alltid fagfolkene kommer først. Mange tjæremiler og fangstgroper har gått med i utbyggingens tegn. I tillegg kan utbyggingen komme i konflikt med eldre gårdsanlegg som betraktes som verneverdige. Det gjelder ikke minst i områder der de opprinnelige gårdstunene ligger bevart, slik vi ser det i Votndalen, Leveld og Vats i Ål.

Økonomiske forhold vil her kunne bli en påvirkning; ofte vil bygging av hyttelandsbyer, alpinanlegg og golfanlegg gi mer uttelling enn gamle gårdsanlegg og kulturminner. I reiselivsplanene understrekes viktigheten av å bevare spor etter gammel kultur og kulturlandskaper. Samtidig bygges det ut på alle fronter for å ta hånd om turistene som strømmer til dalen. For at ikke altfor mange kulturminner skal gå tapt, er det viktig at reiseliv og kultur samarbeider og respekterer hverandre.

I tillegg til kulturminner og landskapet er det også et stadig større press på naturen selv. Villdyr kommer stadig i større knipe fordi områdene deres blir invadert. Utbyggingen fører til skadelige utslipp som ødelegger planter. Det kan igjen gi konsekvenser for beiter og dyreliv. Det fordrer mye av den organiserte turismen og oss alle å ta vare på ressursene.

Turistenes klær og utstyr

Turisttrafikken har ført til en rivende utvikling også når det gjelder klær. Mye har skjedd siden turistene først kom til Hallingdal med sine – etter dagens krav – lite sportslige klær: kvinner i lange skjørt og store hatter og menn i nickers (Bugge 1961; Oxaal 2000). Klær lignet vanlige klær: i ull, lin og bomull. Først senere ble det vanlig å lage spesielle klær for reiser og friluftsliv.

Det er stor forskjell på dagens spesialdesign og den første tidens lett tilpassete hverdagsklær. I dag har vi drakter for en hver anledning og til en hver lommebok. Og mesteparten produseres i kunstfiber. Interessen for telemarksski og vadmelsklær i 1980-90-årene ble bare et blaff. Klesmotene for turister, bl.a. skiklærne, veksler nesten fra år til år. Vinteren 2002-03 er meldingen at motene for skibakken igjen skuer bakover: til 1960- og 70-tallet!

For vinterturismens del handler det dessuten om ski – i en mengde former. Fra den første tiden er det selvsagt snakk om turski og -staver i tre. Etter hvert ble trestavene skiftet ut med bambusstaver, men helt opp til moderne tid var det en selvfølge at skiene var i tre.

Den største endringen – innen både klær og utstyr – skjedde etter 2. verdenskrig. Skiene utviklet seg fra tunge, brede ski med ”sukkerbit” til en lettere type ski, et sted mellom vanlige turski og hyperlette langrennsski. I tillegg kom de tunge slalåm- og utforskiene, som krevet spesielle støvler og bindinger. Også turskibindingene utviklet seg: De første var i vidje og lær – siden kom ”Huitfeldt”-bindinger, ”Kandahar”-bindinger og ”Rottefella”-bindinger i metall og, til sist, i plast. De to første typene var med ekstra støtte bak hælen, mens rottefella, som fremdeles er i bruk, bare har feste foran.

I Hallingdølens spalte ”Gamle Hallingdal” (24. november 1990) finner vi et bilde fra 1913-14, som tydelig viser skillet mellom utstyret ei byjente brukte og det som var vanlig i Hallingdal, i dette tilfellet Geilo. Her har Margit Geilo (1908-79) på seg: (…) ”rosut skaut, bundingskufte og skjørt, tjukke ullsokkar og støvlar. Sokkane er svært praktiske ved at dei går utover skorne, slik at det ikkje kom snø nedi.” Videre kan vi lese at: ”Byjenta har nok ”uttapå”-brok eller bukse, men elles frakk med hette (….) og lærstøvlar”. Begges støvler er antagelig ”butikkstøvlar”.

Og begge har ski. Men dei er ikkje like. Det tyder på at Margit har ”heimelaga” ski. Dei er flatare i bretta og har ikkje ”sukkerknupp” som avsluttning (sic!) på skituppen. Dessutan har ho tåband av lær, som anten er spikra ned på skisidene, eller går gjennom skia. Ho har ikkje reim eller band bakom hælen. Det var enno ikkje heilt vanleg. (….) Byjenta har sokalla ”Huitfeldt-bindingar”. Oslomannen og skientusiasten Fritz Huitfeldt eksperimenterte seg fram til denne bindingen og tok patent på han i 1894. Desse bindingane hadde eit jern som gjekk gjennom skia, bøygd oppatt på begge sider. På jernet var klemmer som tåreima var festa i. Når ein drog reima til, klemde klemmene ned på skosulane, og skoen sat stødare. Dette var faktisk ein forløpar for den seinare ”rottefella” (samme sted).

Vi får også vite at Johannes Tragethon fra Geilo siden laget en prototyp for ”rottefella” og solgte patenten for rundt kr. 25 i 1920-årene!

De fleste hadde nok hjemmelagde ski i tidlige år, men allerede i 1899 gikk Mikkel Rustberggard i gang med hjulmaker- og skifabrikk på Gol (Svello 1963, s. 228-29). Han hadde vært i lære på Thorvald Hansens Skifabrik i Kristiania. I 1911 sluttet han med hjulmakerarbeidet og tok til med skiproduksjon for fullt, med en årsproduksjon på 500-600 skipar. Han oppfant den lange fjellskia, og dette ble hans spesialitet. Mikkel døde i 1921, men fabrikken ble drevet av andre i familien helt til 1950.

Bygningene i turismen

Bygningene er i denne sammenhengen hoteller, hytter og servicebygg i forbindelse med skitrekk og skiaktiviteter generelt.

Ut fra gamle bilder og befaringer i felten er det tydelig at de første hotellene ble bygget i god, gammel lafteteknikk, eller de var i tidens motestiler: sveitserstil, jugendstil og drakestil, senere også funkisstil. I dag kan vi snakke om ”hotellstil”, en blanding av tre- og betong, mer eller mindre tilpasset terrenget, eventuelt en tilpasning av sveitserstilen med gavlen vendt mot dalen og veranda i alle etasjer. Hyttene og servicehusene har ofte et mer helhetlig preg enn hotellene. Stilmessig har de holdt en strengere linje enn andre bygg. Visse trekk har hele tiden ligget til grunn: tre (helst furutømmer, evt. panelt), små ruter i vinduene, ”riktig” takvinkel og svært ofte gress på taket.

Hyttene har gjennomgått store endringer. De eldste var gamle stølsbuer i tradisjonell laftestil. En del av de første hyttebyggene var også i tømmer, men romplanen ble annerledes enn i stølsbuene. Standarden var inngangssval, stor stue, kjøkken og 2-3 mindre soverom. Det var sjelden innlagt strøm og vann. Dermed ble det også standard med vedskjul og selve symbolet på den primitive, norske hytte: utedoen. Prototypen like etter 2. verdenskrig og de neste tiårene var en enkel, liten panelt hytte med brun eller annen mørk maling og smårutete vinduer. Etter hvert har hyttene blitt stadig større med bedre bekvemmeligheter. Ulike former for kjemiske toaletter har stort sett overtatt etter utedoen. Det skal helst være kjørevei helt fram, og innlagt strøm og vann er en selvfølge. Samtidig har hytta stadig blitt større med mer og mer utstyr. De seneste utgavene, for eksempel i Nattenområdet, Nes, er svære hus med alle bekvemmeligheter: fjernstyring av varme og ISDN-tilkopling for Internett. Det er dusj, sauna og moderne utstyr i kjøkkenet.

Mange firmaer har spesialisert seg på hytter. I 1966 vant Ål Hyttebygg og Bete Beitski pris for sin ”Ål-hytte”. Hytta kom i produksjon fra 1972. Stilmessig har likevel de fleste produsentene tatt opp trekk fra eldre byggestiler: Hyttene er i laftetømmer, vinduene er smårutet, og svært mange har gresstak. Men størrelsen er en helt annen enn de gamle laftehusene. Også servicehusene i skibakkene er ofte bygget i moderne stil med tradisjonelle trekk som smårutete vinduer og gresstak. Her kombineres behovet for å huse alle moderne bekvemmeligheter og ønsket om å ikke sette for mye preg på naturen. Brunmaling og -beis ”gjemmer” bygget. Gulaktig beis har også blitt populært de siste par år. Den gir skinn av tretradisjon og noe nytt og banebrytende.

Interiørenes utvikling minner om stilutviklingen for øvrig. En hytte må ha peis, sittegruppe i tunge, umalte tremøbler med ulltrekk i visse farger, langbord i furu, og rutete gardiner i vinduene. Lysestell i smijern er også typisk, det gir interiøret et solid preg.

Beliggenheten av hyttene har endret seg en del. Tidligere var det om å gjøre at hyttene lå for seg selv, med liten eller ikke noe innsyn fra naboer – og mest mulig utsikt mot fjell og blåner. Derfor ble hyttene liggende spredt i landskapet, noe som gjorde at utviklingen av vann og kloakk ble svært vanskelig. I de senere år er det blitt mer vanlig å planlegge hyttebyer der vann, kloakk, elektrisitet og veinett lettere kan gjennomføres, delvis også som resultat av de strenge reguleringene holde hyttebyggingen innenfor visse grenser.

Sist vinter ble det lagt fram byggeplaner i Geilo, Ål, Nes og Hemsedal for over 1 milliard kroner, og tomteprisene sprenger alle grenser (Hallingdølen, 26. og 28. februar 2002). Norsk Institutt for Naturforskning mener at hyttebyggingen er ute av kontroll. Torbjørn Rustberggard, en sterk profil i reiselivet i Hallingdal, advarer mot videre gigantutbygginger (Hallingdølen, 28. februar 2002). Men mange kaller hyttebyggingen en velsignelse for distrikts-Norge.

Som en konkret oppfølging av fylkesplanen, har Regionalkontoret i Buskerud fylkeskommune satt i gang prosjektet ”Framtidsrettet hyttebygging”, med kontor i Gol. Her forutsettes aktivt samarbeid mellom grunneiere for god planlegging og gjennomføring av fornuftige løsninger, enighet om hyttepolitikk og balanse mellom bruk og forbruk. Det er satt i gang brukerundersøkelser og nedsatt tre arbeidsgrupper for arealbruk, næringsutvikling og energi (Hallingdølen, 28. februar 2002).

Markedsføringen av Hallingdal som reisemål

I løpet av de siste 100 år har markedsføringen av Hallingdal endret seg drastisk. Våren 2002 var det en reiselivskonferanse i Hallingdal. I ett av innleggene foreslo Torbjørn Rustberggard å opprette ett stort reiselivsselskap i hver kommune som kan eie og drive hovedtyngden av hoteller og reiselivsnæringen. Senere bør disse utvikles til ett selskap for hele Hallingdal. Rustberggard viser til den suksess som slik organisering har hatt andre steder: Disney, Whistler, Sælen og Trysil (Hallingdølen, 28. april 2001). Det vil ikke overraske noen at innlegget møtte mye skepsis.

Alt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det tilløp til en organisert markedsføring. Ikke minst var NSB sterkt inne i utviklingen av Geilo som feriested. Men 1960-årenes opprettelse av et felles turistsenter på Gol førte som nevnt ikke fram. Hver kommune konsentrerte seg om sin egen turisme og markedsføring. Synet var likevel at det trengtes en samordnende institusjon som så regionens behov, ikke bare de lokale behovene.

I 1990 ble det gjort et forsøk på å markedsføre dalen som helhet for vintersesongen gjennom ”Norcharter”. Ut fra dette ble Fjell og Fjord Ferie AS opprettet i 1992. De kommunale ordningene fortsatte. Fra januar 2003 vil det fylkeskommunale engasjementet i Fjell og Fjord Ferie AS bli basert på prosjektstøtte i stedet for driftstilskudd (Hallgrim Berg i Hallingdølen, 22. august 2002). Dette vil føre til en viss omlegging i arbeidsmåten, men ikke nødvendigvis til store endringer.

Fjell og Fjord Ferie utgir sommer- og vinterbrosjyrer for hele regionen. En av innfallsvinklene er helhetskonseptet ”Eventyrveien”. I 2002 begynte kampanjen å få gjennomslag med et brosjyreopplag på 510 000 for i alt 1,4 millioner kroner. Det førte til tildelingen av Scandinavia Travel Award i Berlin. Brosjyren toner ned den enkelte kommunen, men legger vekt på opplevelsene langs Rv. 7, Rv. 50 og Rv. 52. Den er delt inn i kapitler slik at alle lett kan finne fram til det de er interessert i: sykling, fotturer, aktiviteter for barnefamilier, fiske, kultur m.m. Brosjyren utgis på norsk, engelsk, tysk og nederlandsk – språkene som de fleste turistene benytter. Som del av konseptet ble det også lansert et såkalt ”Eventyrkort” som gir rabatt på inngangsbilletter til en del attraksjoner, deriblant attraksjoner i ”Kulturstreif Hallingdal”.

”Kulturstreif Hallingdal” er et samarbeidstiltak mellom Fjell og Fjord Ferie, Regionrådet og Buskerud fylkeskommune. Tiltaket involverer alle de seks kommunene, både offentlige institusjoner og private foretak. Ideen er å presentere ulike kulturaktiviteter i hele regionen – aktiviteter som dekker natur og kultur i hele tidsaspektet for bosetting i dalen. ”Kulturstreif Hallingdal” legger særlig vekt på tradisjoner, og representerer i likhet med Buskerud Bygdeturistlag og Buskerud Opplevelser nye typer utadrettet virksomhet. Ofte er tradisjonene pakket inn i moderne utforming, og det er et utbredt syn at det ”vanlige” reiselivet har bruk for de små tilbyderne som legger vekt på andre innfallsvinkler.

Vintermarkedsføringen konsentrerer seg selvfølgelig om skimulighetene, først og fremst alpinsporten, en viktig inntekstkilde for kommunene. Men også når det gjelder turløperne har det vært en viss utvikling: I 2001 ble den såkalte ”Eventyrløypa” (Ustaoset-Norefjell og Myrland-Flå) åpnet. Ved å hekte sammen mindre, eksisterende løypenett og markedsføre dem som en hel løype, håper reiselivet å lokke en annen type turløper. I alt er det snakk om lange avstander: 144 km og 162 km! Det er laget skilt med felles logo og informasjon om avstander etc.

For øvrig er markedsføringsarbeidet preget av at hoteller og attraksjoner produserer sitt eget materiell, først og fremst trykte flerfargebrosjyrer, plakater og avisannonser. Imidlertid har stadig mer av markedsføringen gått over til moderne medier: TV (som er svært dyrt) og Internett (hjemmesider, kalendere osv.).

En annen viktig del av markedsføringen er Hallingdølens ulike spesialnumre. Her blir det opplyst om ulike attraksjoner og tjenester i kommunene. I tillegg er det mye historie-, natur- og kjendisstoff. Fra innholdet 2001-02: prinsesse Ragnhild, forsvarsministeren, Eva Joly, Hallgrim Thon, Erling Lae, ”Burre” Buraas, Steinar Ofsdal, mentor Asbjørn fra TV-serien ”Farmen”, Bjørn Faarlund (sønn av Nils), Nansen og Haraldset’n, Arne Næss, Knut Bry, Jan Groth, frilufts- og jaktbok, jakt og jaktbilder, fisketips, stølsbesøk, mat basert på lokale råvarer av Frode Aga, fossklatring i Grøndalen, aking, slalåm og hundekjøring, off-piste i Hemsedal og sagnet om kong Hadding.[13]

Bruk av kultur i underholdningen

Ifølge Arvid Viken (2001, s. 11-12) har turismen beveget seg i retning av underholdningsproduksjon, og er i stadig mindre grad basert på natur og kultur i uforedlet tilstand. Kultur er ofte del av underholdningstilbudet for turistene i Hallingdal. Musikk, sang og dans er klassiske gjengangere på reiselivstilstelninger. Dette er selvsagt uttrykk som også lever i bygdemiljøene selv om videreføringen ofte skjer gjennom kurs og ikke som levende tradisjonsformidling. Spørsmålet er om tradisjonskulturen utvikler seg eller blir sementert fast i ett spor i sammenheng med turismen.

Bruken av tradisjonskulturen er relativt forutsigbar: Det er det spektakulære og spesielle som er aktuelt når turister skal underholdes. Faren er at man konsentrer seg om å bli best mulig i nettopp disse uttrykkene. Imidlertid mener utøvere at så ikke er tilfelle: De setter sammen et variert program med flere typer musikk og dans, og mener derfor at de har nok variasjon til stadig å fornye seg. Allikevel, dersom turismen blir for omfattende vil bygdas egenart kunne drukne. Foreløpig synes ikke faren overhengende: Turismens bruk og kappleikene holder denne delen av kulturen levende.

Hva så med kulturminnene? Få kulturminner er tilgjengelige i vinterhalvåret – for så vidt en fordel for da blir de ikke nedslitt. Nes, Hol og Hemsedal har museer og andre kulturminner som tas vare på. Det kommer ikke vinterturistene til gode, men institusjonene er med på å holde ved like de særtrekk som har vært typiske for Hallingdal gjennom historien, og de er grunnlag for formidling til nye generasjoner.

Dagens situasjon i Nes, Hol og Hemsedal

Nes i dag

Nes kommune hadde 1. januar 2001 3574 innbyggere. Kommunesenteret er Nesbyen. I markedsføringen kjøres det kraftig og aggressivt ut med opplysninger om muligheter for leie, hotellopphold og aktiviteter. Det legges vekt på nærhet til natur, utsikt, god mat (gjerne basert på tradisjonell retter og ingredienser). Vintersportens markedsføring går lite eller absolutt ikke inn på kulturtilbud. Det er sterk fokusering på hytteturisme.

Hytteturismen har ført til at bymoter i klesveien kom tidlig til bygda. I dag er det knapt noen forskjell på by- og bygdefolk, de siste motene kommer raskt inn i forretningene. Nes har fra gammelt av vært det stedet i Hallingdal som har hatt mest føling med ”byklær”: Det var her de offentlige kontorer lå, og embetsmenn har kommet med sine bypåfunn. Derfor lå det kanskje godt til rette for en rask tilvenning også til moderne sports- og fritidsklær i Nes.

Prosjektet omfatter videre områdene Saupeset, Nystølen og Natten. De er tre helt ulike områder, men bygger på samme idé: mulighet for lengre opphold for turister.

Saupeset er et gammelt stølsområde med en del av de gamle stølsbuene fremdeles på plass. Imidlertid er det flere buer som er omgjort til hytter. Det er bygget nye hytter gjennom tidene, men i dag blir området tatt vare på. Man er ekstra forsiktig med å bygge ut videre.

Nystølen er også opprinnelig et stølsområde, men ikke av samme størrelse som Saupeset. Derimot er det satset på hyttebygging og et lite skitrekk med varmestue, skiutleie, half-pipe og skiinstruksjon. Nystølen er òg utgangspunkt for skiløyper til fjellområdene. Ikke minst er det satset på et solid opplegg av turløyper i ulike sløyfer slik at alle kan velge en tur som er passe lang. Fargekoder gjør at det er lett å finne fram til riktig løype. Det gjør området attraktivt også for fastboende i Nes. Nystølen er et klassisk hytteområde for vinterbruk slik de har blitt utviklet i hele landet de siste 30-40 år. Både selveier- og utleiehyttene er stort sett små med innslag av stølsbruk. Det er i stor grad de samme menneskene som leier år etter år – ofte i flere generasjoner. Alt dette gir stor stabilitet når det gjelder tilreisende.

Natten er det nyeste utbygde hytteområdet i Nes. Utbyggingen er planlagt i langt større grad enn de andre hytteområdene, og det stopper ikke her.[14] Det begynte i 1980-årene med voldsomme planer for alpinutbygging. Prosjektet ble møtt med stor motstand og skrinlagt i 1988. Etter hvert endret innstillingen seg, og nye, mindre omfattende planer ble lansert og igangsatt 1997. I 2002 har anlegget 10 bakker (12 km i upreparert skogsløype og snowboardområde), kunstsnøanlegg, skiskoler og skiutleie. Det er forbindelse til ”Eventyrløypa”, turløypenettet som strekker seg fra Geilo til Norefjell. I sesongen 2003 hadde heisene i Natten en økning på 100% fra året før! (Hallingdølen, april 2002) Det var hyttebygg i området også før alpinanlegget kom til, men med bakkene begynte en jevn utbygging i store områder, i alt ca. 300 selveier- og utleiehytter. Hyttene her er typiske for utviklingen i de fleste alpinsteder i det nye årtusen: store hytter med alle moderne bekvemmeligheter, bygget i tilpasning til landskapet, bygningsmessig og fargemessig. For øvrig følger de mønsteret som er beskrevet tidligere. Det nye servicebygget som åpnet vinteren 2002-03 er ifølge byggherren ”fritt for spiker, skruar og respatex”. Dette føyer seg også inn i mønsteret: Utbyggerne forsøker til en viss grad å tilpasse seg materialer og teknikker som finnes i området fra før.

Når vi ser på virkning utbyggingen har hatt på landskapet er det stor forskjell på de tre områdene: Saupeset holder, tross en viss utvikling, fremdeles på de gamle stølstomtene. Nystølen er delvis utviklet i en tid med mer spredt bebyggelse, men etter hvert med sterkere regulering. Natten er stort sett utviklet etter moderne ”hytteby”-tanker med veier og andre nødvendige detaljer for infrastrukturen, med langt større inngrep i naturen enn Saupeset og Nystølen.

Hol i dag

Hol kommune hadde 1. januar 2001 4665 innbyggere. Kommunesenteret ligger i Holet, men Geilo er det største tettstedet. Jernbanen satte mye av turismen i gang, og i våre dager har den store turiststrømmen vært en av årsakene til at det ble anlagt flyplass på Dagali. Så langt har flyplassen ikke innfridd forventningene, men vinteren 2001-02 førte likevel til 30 000 gjestedøgn i Geilo og Hemsedal. Høsten 2002 er det nye planer for å opprettholde ruten som bringer engelske turister til Geilo (Hallingdølen, 15. august 2002).

Geilo er, som tidligere beskrevet, stort sett bygget opp omkring jernbanen og de mulighetene den ga for tilbud som kunne lokke turister til stedet. Geilo er fremdeles et hotell- og hyttesentrum, og til å huse alle gjestene er det et mylder av hoteller og hytter. I alt står 5000 gjestesenger til disposisjon i dag. Med så mange overnattingsmuligheter skulle man tro at det ville være vanskeligheter med driften. Men det synes ikke som det er slik: I 2001 ble det meldt at det gikk bra - og det ble sterkt framhevet at hoteller utenfor de store kjedene fikk best resultat. Særlig Dr. Holms trakk opp, med Bardøla Høyfjellshotell på en hederlig 2. plass (Hallingdølen, 4. august 2001 og 4. april 2002). Hyttebesøkene holder også godt stand: For påsken 2002 ble det meldt at alt var utsolgt.

Hytteområdene er, som andre steder, i ferd med å reguleres inn i hyttebyer, men de eldste hyttene ligger forholdsvis spredt.[15] Mange prominente borgere har hytte i Geilo-området fordi det gir status. Hyttemarkedet er til dels dyrt. Vinteren 2001 ble det omsatt en hytte der kvadratmeterprisen var på kr. 40 000! Hytta var av enkel standard, men beliggenheten telte mye. Eiendomsmeklerne forteller om folk som gjerne vil ha hytte fra 3-5 millioner kroner og oppover. På Ustaoset har et ektepar fra New York bygget hytte i luksusklassen. Ifølge arkitekten bygger stilen på tradisjonell norsk lafteteknikk (laft innvendig, reisverk utvendig) og torvtak (Hallingdølen ,19. januar 2002). Dette nevnes ofte av utbyggerne: Man forsøker å ta opp tradisjoner.

Reiselivsforsker Sondre Svalastog ved Høgskolen på Lillehammer framhever Geilo som et sted med mer ”disiplinert og kultivert turisme” enn mange konkurrenter (Dagens Næringsliv, høsten 2001; Hallingdølen, 5. januar 2002). Etablerte kulturpersonligheter har valgt Geilo. Landskapet er helt spesielt sammenliknet med andre steder der løypene er lagt i skogsterreng. Geilo har antakelig nå status som landets fremste ski- og familiested – ikke minst fordi det er gode skiforhold, restauranter, urbane kafeer og togforbindelse. Dessuten har stedet tilknytning til tidligere bosetting og kultur, noe som er ikke er tilfelle med Hafjell og Kvitfjell. Men heller ikke Geilo har et spesielt ”gammelt” preg. Hotellene er preget av bygging i nyere tid: betong og store bygningskropper. Restauranter, kafeer og barer er av alle stilarter og typer.

Det største trekkplasteret er alpinmulighetene. I 2001 gikk det mot rekordår: bare i påskesesongen var det en omsetting på 4,9 millioner kroner i Geilo skiheiser, og 35,7 millioner kroner to uker før sesongslutt (Hallingdølen, 19. april 2001). Mye av forklaringen ligger i godt med snø. Turmulighetene er også mange – vel så mye i sommersesongen. Geilo og Ustedalsområdet er utgangspunkt for turer til Hallingskarvet og Hardangervidda. I en reportasje i Hallingdølen 13. april 2002 framhever en gruppe utenlandske turoperatører at de likte seg på Geilo, ikke minst fordi man kan velge mellom alpinløyper og turløyper. Dette er derfor en styrke: valgmulighetene.

Geilo har i dag 33 nedfarter med 17 heiser og ulike tilbud som egne barneområder og skiskoler. Man har også satset på andre typer ski- og vinteraktiviteter: hundesledekjøring på Hardangervidda, snøscootersafari og andre mer ”lek-orienterte” aktiviteter. På tursiden omfatter Geilo 220 km turløyper og lysløype i et nett av serveringssteder. Høsten 2002 meldes det om organisert turskiferie i Kvisla – en ny vri på skitilbudet (Hallingdølen, 20. august 2002). Som resultat av den store satsingen på turisme er det et variert arrangementstilbud: Skarverennet, alpinsport, treskifestival og ”Spark-VM”. I tillegg er det mange andre slags aktiviteter. Dette er vel nettopp ett av stikkordene for moderne ferieliv: aktiviteter.

Men løypene må også sikres. Med så stort publikum i fjellområdene er sikringen viktig, her som ved de andre destinasjonene i Hallingdal. Utforkjørere og turgåere har felles problem i rasfaren. Det legges stor vekt på trygging av alle typer løyper, fjellsikringstjeneste og opplysning om rasfare. Eksperter gjør et stort arbeid på alle fronter for at turistene skal kunne nyte fjellferien!

Markedsføringen er bred og omfattende både for vinter- og sommersesongen. Størsteparten av markedsføringen går på alpinsporten, men det synes som om det blir lagt mer vekt på vanlige turløyper. Det er først og fremst friluftsliv man legger vekt på. Deretter mat – og det viktige er ikke bare hva som blir inntatt, men også hvordan, i hvilke omgivelser serveringen foregår (gjerne i ei hallingstue).

Leserinnlegg i Hallingdølen viser at alle ikke er like begeistret for den massive turismen på Geilo. Det pekes på problemer som bråk og forsøpling. Turistbedrifter og andre vil på sin side gjøre kommunen mest mulig attraktiv, bl.a. ved å gå inn for å være miljøvennlig og få status som ”miljøfyrtårn”. Et annet resultat av den voldsomme satsingen på reiseliv er forslaget om et reiselivsfond for å skaffe midler til investeringer i infrastruktur og fellestiltak.

Andre deler av kommunen har ikke samme harde utvikling som Geilo. I Sudndalen er det en følelse av oppgitthet fordi det går tungt å bygge opp turistindustrien der (Hallingdølen 26. september 2002). Kommunen kan vise til en eksplosjonsartet utvikling: På 1990-tallet behandlet de ca. 6 planer i året; i 2002 ca. 70 planer. Planene som angår fritidsboliger er de siste i prioriteringsrekken. Det er mange hensyn å ta i en tid med en helt annen utviklingstakt enn man var vant til.

Hemsedal i dag

Hemsedal hadde 1. januar 2001 2015 innbyggere, og kommunesenteret ligger i Trøim. Hemsedal kom senere med i turismeutviklingen enn Nes og Hol. I motsetning til dem bygger turismen her først og fremst på alpinsporten selv om det historisk sett har vært hytteturisme i området. Andre sportsgrener er også tatt opp: snøbrettkjøring, fristil og isklatring. I 2001 ble Hemsedal omtalt som vinterens store skisportssted i Norge med en voldsom økning i antall gjestedøgn (Hallingdølen, 2. juni 2001).

En undersøkelse Kaizen as (2000) har gjort for Hemsedal viser at de fleste får kjennskap til dalen gjennom brosjyrer, kataloger eller gjennom familie og venner. Nytt i 2000 er at mange får informasjon gjennom Internett, og denne trenden er stigende. Den offisielle markedsføringslogoen, SkiHemsedal, er velkjent og har etter hvert blitt merkevare. Markedsføringen retter seg sterkt mot ungdom og ungdomskultur og dem som liker ”ekstremsport”. Innpakningen er naturen i alle former og avskygninger.

Det er viktig å ta vare på dalen og styre utbyggingen. I utkastet til kommuneplan 2002-14 er det trukket fram spesielle trekk ved Hemsedal: Det er ei fjellbygd med bosetning langs liene i nordhellinga. Verneverdige områder er kulturlandskap og våtmarksområdene, Mørkedøla, Grøndøla, Hemsil og Rjukandefoss. Jordbruksdrift skal holde områder åpne, og området Imre-Grøthe er utpekt som særlig verdifullt. Dette vitner om en bevisst holdning til kulturvernet.

Utkastet til den nye kommuneplanen (2002-2014) viser også at det er enighet om å satse på reiselivet i kommunen med den høyeste folketilveksten i Buskerud og lav arbeidsløshet (jfr. diskusjonsutkastet til arealdelen i kommuneplanen av 5. november 2002). En stor utbygging vil bety flere fastboende som skal nyte godt av ulike tilbud som barnehager, skoler, helsetilbud, veier, tomter, vann, kloakk og elektrisitet. Det har kommet kritikk av sendrektigheten i utbyggingen i Hemsedal, og at det skjer for smått (Hallingdølen, 5. desember 2002). Det er imidlertid liten uenighet om at det må bygges ut mer.

Ifølge Hallingdølen 6. januar 2001 trenger Hemsedal en videreutvikling. Alpinmulighetene er store, men ifølge Reuters vurdering av verdens toppanlegg har Hemsedal et dårlig tilbud, selv om Hemsedal – som eneste alpinstedet i Norge – får 25 poeng av maksimalt 55. Kritikken gjelder for lite og enkelt anlegg, dårlig mat, dyre alkoholholdige drikker, kjedelig natur, kjedelig ”after ski” eller fylleslag, korte vinterdager (!), ustabilt vær og få aktivitetstilbud utenom bakken. Mange av argumentene er det lite å gjøre noe med. Viktigere er det at Hemsedal blir rangert i en internasjonal undersøkelse. Gjester som ble spurt, var imidlertid fornøyde (kanskje med unntak av after ski- tilbudet).

Hemsedal Skisenter har et omfattende bakketilbud, og eierne, svenske Skistar (tidl. Sälenstjärnan) har stadig planer for videre utbygging (Helland 2001; Hallingdølen 17. mars og 26. juni 2001, 16. februar og 14. april 2002).[16] Skarsnutenområdet skal stå ferdig i 2005 med tilbud både for dem som vil stelle seg selv og dem som ønsker fullpensjon. Skarsnuten hotell blir en arkitektonisk perle i glass, tre og stein, med 37 rom med høy standard, restaurant og bar. Beboerne får en egen tilbringerheis. Hotellet skal gli inn i naturen: moderne og tradisjonelt på en gang.

Hemsedal må kunne sies å være et turistområde av store dimensjoner i Norge – også i sommersesongen. I forbindelse med ”Golfalpin”, et tiltak på grensa mellom Hemsedal og Gol, vil det bli bygget inntil 100 boenheter. I tillegg er det i andre deler av dalen flere hytteområder og turisthoteller i ulike klasser. Fausko skysstasjon har gjenoppstått som en moderne reiselivsbedrift tuftet på gammel tradisjon, mat og kultur. Husene er satt i stand mest mulig som de var og nytt er bygget til. Driften baseres på grupper.

Hvordan virker den konsentrerte turismen i en kommune med såpass få innbyggere som Hemsedal?

Mange sitter igjen med et inntrykk av at Hemsedal vinterstid er synonymt med ungdomsbråk, fyll og kriminalitet. Familieturismen kan bli skadelidende, og problemet har også vært tatt opp i lokalmiljøet. Ett resultat er høye bøter for urinering på offentlig sted: kr. 10 000. Et annet resultat er utestenging av turoperatøren som brakte inn ungdomsreisene. Dessuten går politiet inn med større mannskaper i helgene.

Bård Eivind Viko (2001) har tatt for seg utviklingen i Hemsedal mot 2010. Hemsedal var opprinnelig en jordbruksbygd med spredt bosetting, men situasjonen har endret seg raskt. Den sterke utviklingen betyr at noe må skje med infrastrukturen i dalen, f. eks skolen. Viko spør om utbyggerne og bygdefolket har forskjellig innstilling til utviklingen. Det viser seg at ønsket om utbygging henger nøye sammen med folks livssituasjon: De med lav inntekt eller formue foretrekker oftest liten eller ingen utbygging, mens folk med høy inntekt – og de som arbeider i turist- eller sekundærnæring – stort sett er for høy utbygging. Politisk sett er høyrevelgerne mest villige til høy utbygging. På den ene side bringer reiselivet øket inntekt, og relaterte næringer gir øket aktivitet. Dette kan føre til at folk velger å bli i bygda i stedet for å flytte ut. På den annen side vil utbyggerne trenge mye penger til investering i teknologi og endre bygda drastisk. Alpinstedet Hemsedal begynte som et bygdetiltak, men ble kjøpt opp av nye eiere som nå gir utviklingen en annen retning, mer i likhet med andre destinasjoner. Faren er overutnytting. Mange av de yrkesaktive finnes ikke i folkeregisteret – de er sesongarbeidere. Det blir derfor viktig at utbygger og lokalbefolkning samarbeider slik at utbyggingen kan skje med lokal arbeidskraft og ressurser (Viko 2001, s. 6ff).

Den ensidig satsingen på vinterturisme har ført til uro i arbeidsmarkedet slik at det er vanskelig å få stabile fastboende. Nå skjer en bevisst satsing på eksisterende særpreg og kultur. Ny næringsvirksomhet skal sikre sysselsetting, bosetting og konkurransedyktighet. Utbyggingen fører til at dyrket mark står under press, ikke minst i Hemsedal sentrum, men lederne av Hemsedal småbrukarlag og Hemsedal bondekvinnelag ser ikke at turismen er en direkte fare for landbruket (Hallingdølen, 17. mars 2001). I stedet framheves mulighetene som turisttilbudene kan gi for binæringer – stort sett utenfor gården, men også innen gårdsarbeidet. Bl.a. er det gode muligheter for åpen gård og stølsbesøk. Dermed, mener de, kan turismen være med på å bevare gamle tradisjoner. Det er vanskelige å formidle Hemsedals kulturhistorie om vinteren, særlig ved museet.

Kulturens venn eller fiende?

Hvilke hensyn tar reiselivet til kulturen i dag?

Reiselivet i dag ser kulturen som del av arbeidsfeltet sitt, men på hvilken måte koples kulturen inn, og i hvilken grad skjer det? En god kilde til å få greie på bruken av kulturen i reiselivet er reklamematerialet som sendes ut. Jeg har lest igjennom alle brosjyrene jeg har kommet over. Brosjyrene er en viktig kilde fordi de er rettet direkte inn mot den enkelte turist. I tillegg har jeg sett nærmere på hjemmesidene til kommunene og hver enkelt bedrift. De tidligere omtalte spesialnumrene av Hallingdølen er også en viktig del av dette materialet. Andre gode kilder til å få vite mer om forholdene i dag er ytringer og leserbrev i Hallingdølen, samt egne intervjuer med hallinger som har meninger og kunnskap om emnet enten de er koplet til reiselivet eller kan tenkes å ha føling med turismen på andre måter. Disse personene ble plukket ut av forfatteren i samråd med lokalkjente. I tillegg kommer stiler skrevet av elever ved Ål videregåande skule og 10. klassene ved Nes Ungdomsskole.

Hotellenes brosjyrer presenterer først og fremst egne tilbud, men kommer med forslag til turer og aktiviteter andre steder. Andre brosjyrer omhandler spesielle kulturfenomener, for eksempel Fekjo kulturpark i Hol, Gamle Nes i Nesbyen og museene i kommunene. Felles for disse brosjyrene er at de stort sett gjelder sommeråpne kulturtilbud. Det samme kulturtilbudet finnes i internettreklamen. Kulturtilbudet for vintergjestene inkluderer ofte folkemusikk og -dans og andre aktiviteter med kulturelle innslag, særlig matkultur: tradisjonskost i tradisjonsomgivelser, i gamle hus eller rom i hotellet med tømmervegger og tilpassete møbler.

Spesialnumrene av Hallingdølen – som angår skisesongen – har som nevnt innslag av kulturell karakter. Stoffet stemmer godt overens med trendene i turistenes krav: opplevelser av ”ekte” natur, stillhet, ro, lite stress, mer tid og sunnhet.[17]

I avisinnleggene for øvrig synes det som om de fleste mener at turismen er et gode: Skianleggene og aktivitetene rundt dem bringer økonomisk vekst til bygda. Det samme synet kommer fram i intervjuene og skolestilene. Her er det en del trekk som utmerker seg, og de går igjen i vurderinger fra folk i alle kommunene og i alle aldre. Alle er enige om at turisten er viktig for økonomien i bygda og dermed skaper vekst. På den annen side betyr det at turismen gjør alle ting dyrere fordi det blir press på enkelte områder. De fastboendes holdning til turisme er at den til dels har ført til store endringer i en del av bygdene, ikke minst når det gjelder utbygging, livsform og språk. Menneskene og forholdene lokalt har blitt åpnere, og man har fått større bevissthet om egne verdier. Turismen har også ført til en større markedsføring av bygdene, langt mer målrettet enn tilfellet var tidligere.

Når det gjelder kravene turister stiller, er innstillingen at de ikke skal tilfredsstilles på en måte som går utover bygda eller naturen. Det er stor enighet om å vise fram naturen, men også lokal livsstil og kulturtrekk som bygningskunst, håndverk og musikk. Det meste av markedsføringen og oppmerksomheten ellers er fokusert på natur og kultur. Turismen har ført til en langt mer effektiv planlegging av naturressurser og sentra. Som én sier: naturen er arvesølvet og må brukes kontrollert. Bruken av natur og kultur er økende, men alt må tilrettelegges bedre. De fastboende har dessuten lært av turistene å bruke naturen mer til rekreasjon.

Folk i Hallingdal ser følgende problemer med turismen:

-          det er for dårlig utdannelse av folk i reiselivet
-          folk utenfra overtar bedrifter uten å kjenne bakgrunnen, lav lojalitet
-          det er for lav utnytting av særtrekk, for dårlig markedsføring av kultur
-          stort forbruk p.g.a. for god økonomi, for lett å få godt betalt arbeid
-          overforbruk i reiselivet i stedet for å pløye midler tilbake
-          trafikkproblemer, slitasje, forsøpling
-          øket strømforbruk
-          store investeringer
-          store hytter, mindre naturvennlig
-          det bygges ut for tett, store hytteområder, urbanisering
-          konflikter i stølsområder, problemer for beiting, jakt og fiske, løshunder
-          dyr søker vekk
-          sesong 3-5 måneder i året – og jo mer utbygget, jo tommere utenom sesongen
-          feststemt publikum, spenninger mellom fastboende og gjester
-          ungdommer i ferd med å gi opp
-          ungdommen bruker like mye bymål som dialekt

Turismen bringer også med seg noe positivt til bygdene i Hallingdal:
-          sysselsetting – også for bønder
-          gode økonomiske vilkår, rikere bygd
-          mer handel, flere næringer trekkes med, overrislingseffekt
-          nye mennesker bosetter seg, ikke forgubbing
-          regulert hyttebygging
-          bedre byggestil
-          et veldrevet landbruk
-          folk i bygda bruker naturen mer enn før
-          åpnere forhold, man lærer seg språk

Hva vi ønsker med turismen står vel klart for de fleste: å sørge for økonomisk vekst i Hallingdal. Uten turismen ville livet i bygdene hatt en helt annen forutsetning enn tilfellet er i dag. Tradisjonelt har Hallingdal vært et marginalt jordbruksområde med noe biinntekter fra fiske og jakt. Stadig mindre inntekter kommer fra jordbruket og det tradisjonelle livet det innebar. Derimot er jakt og fiske fremdeles viktige for turismen. Prosjektet Reiseliv – Landbruk – Kultur har først og fremst undersøkt problemer og løsninger innen landbrukssektoren. Det synes som prosjektet hadde gode vilkår, og nå retter også mange stølsprosjekter seg mot reiselivsnæringen. Sammen med offentlige midler til istandsetting av gammel bebyggelse, har næringen kunnet utvikle seg i takt med økende turisme.

De fleste planene sier noe om arealbruk og vern av naturressursene, dels som vern av kulturminner i utmark og dels som vern av naturressursene. Den strategiske planen for Hallingdal har en visjon om respekt for kulturarven og naturgrunnlagets tålegrenser. Som grunnlag for utviklingen ser man tradisjonskunnskap og nytenking. Vi må både ta vare på tradisjoner og ta inn over oss det som er nytt – men ikke mer nytt enn det lokalsamfunnet kan håndtere. Tradisjonskunnskap kan brukes til å opprettholde gamle former, og til å gi det nye gode former og materialer. Her kreves mye av den som skal føre an i utviklingen!

Hvem tjener og hvem taper?

Det er først og fremst de som står for servicetilbudene som tjener på turismen: hoteller, alpinbakker og andre involvert i vinteraktiviteter. Men hele lokalsamfunnet overrisles når turisttilbudene er godt besøkt. Taper gjør særlig den som ønsker å fortsette et tradisjonelt liv med jord- og skogbruk.

Men her er det kanskje heller et spørsmål om hva som taper på turismen: Det er de kulturelle særtrekkene som lider. De kan forsvinne, og med dem identiteten for hallingkulturen på lang sikt. Miljøet er ikke lenger lukket, men må konstant forholde seg til mennesker fra andre steder – og deres ulike preferanser. Lokalmiljøet taper når turismen blir så stor at påvirkningene ikke lenger tas opp og bearbeides. Dermed vil kulturen i det lange løp lett bli utvannet og forflatet dersom ikke utøvere og andre ansvarlige er oppmerksomme på faren.

Kulturuttrykkene blir lett staffasje, og de spesielle særtegnene blir borte: et laft blir et laft og rosemaling blir rosemaling. Gjenstander blir rosemalt, som tidligere ikke ville blitt malt fordi de var bruksgjenstander. Dessuten kan de samme gjenstandene få telemarksroser og ikke hallingroser, og få synes å reagere! Få vet hva som er typisk for lokale laftemetoder. Hus og hytter bygges ofte større enn de opprinnelige, det er blitt mote med gress på taket, og vinduene er stort sett smårutet (sprossene er falske), selv om andre stilarter ville vært riktigere. Det understreker hvor fjernt enkelte er fra tradisjonene. Dette er bare to eksempler, men flere kunne trekkes fram. Den gamle draktskikken har gått over til å være høytids- og festantrekk. Til en viss grad vil de gamle kulturtrekkene leve sitt eget liv blant fastboende, men etter hvert vil ytre påvirkninger sette sitt preg på dem.

Konklusjon

Turismen er ikke den lokale kulturens fiende uten videre, men behøver absolutt ikke være dens venn. De fleste som har vært involvert i dette prosjektet, har framhevet at turismen sørger for sysselsetting og dermed sårt tiltrengte midler i bygdene. Overrislingseffekten gir et overskudd som kan brukes til kultur, både økonomisk og holdningsmessig. På den annen side er kulturen og kulturuttrykkene i stadig endring. Ett synspunkt er at utbygging ikke må gå for fort. Folk må få tid til å tilpasse seg utviklingen, og klare å takle den. Hvis ikke, vil lokalbefolkningen miste styringen av eget liv og livsforhold. Men ved fornuftig utbygging i overkommelig fart synes ingen å motsette seg at det faktisk skjer. Tvert imot, de fleste ser det som viktig for å kunne opprettholde trygg bosetting og arbeid.

Hvis vi vil ha en levende kultur må vi tillate endringer på veien. Her er det forskjell på materielle og immaterielle kulturminner. Materielle kulturminner skal bevares på best mulig måte slik de har vært og er. Riktignok kan turismen tilføre midler til vedlikeholdet, men kravet om plass som setter dem i fare. De immaterielle kulturminnene synes derimot å blomstre med den tiltakende turismen: Stadig nye ”kundegrupper” gir grobunn og næring for drift og videreutvikling. Og kulturen brukes bevisst i markedsføringen, ikke bare i de store, helhetlige trykksakene, men også i mer lokale brosjyrer.

Arvid Viken (2001, s. 47) mener at turismen har fått stadig større legitimitet som bidragsyter til kulturproduksjon, kulturkonsum og kulturutvikling. Turistindustrien i Hallingdal har visst å bruke de gamle tradisjonene. Byggeskikken blir, som nevnt, tatt opp i hytter og hus i moderert og tilpasset form. Rosemalte gjenstander og møbler gjør hoteller og hytter ”mykere”. Drakter stilles ut eller brukes til spesielle anledninger, evt. i forenklet utgave til personalet. Musikk og dans brukes til tilstelninger for turister. På den måten kan man for så vidt si at turismen hjelper med å ta vare på tradisjonelle kulturuttrykk, men det er allikevel langt fra den tradisjonelle bruken. Byggeskikk, rosemaling, draktskikk, musikk og dans er vedlikeholdt mest som gjentakelse av eldre idealer. Derimot er de stadig viktige som inspirasjonskilde for nye tiltak, for eksempel byggeskikken for hyttebygging, fargesetting og vindusbruk; draktskikken for draktbruken; gjenstander for formspråk, og det er mange andre eksempler.

Turismen kan være en venn og utvikler, men den har sitt eget løp. Det krever at vi er aktivt med for å hevde kulturvernets rettigheter og muligheter. Det er opp til oss å sørge for at kulturuttrykk ikke blir misbrukt, men at troverdigheten opprettholdes. Ingen, verken i kulturlivet eller reiselivsnæringen, er tjent med uetterrettelige og lettvinte løsninger.

Fotnoter

  1. ”Dokument 2000” er den nasjonale paraplyen for samtidsdokumentasjonsprosjekter i samarbeid med Norsk museumsforbund, Norsk kulturråd og selskapet Norge 2000 (red. anm.).
  2. Prosjektet ble finansiert med støtte fra Regionalavdelingen ved Buskerud fylkeskommune, Norsk kulturråd, Fjell og Fjord Ferie AS og Hallingdal Folkemuseum med museene i Hallingdal. Til å drive prosjektet framover ble det satt sammen en arbeidsgruppe bestående av kultursjef Rune Engehult, Hol, kultursjef Sissel Carlstrøm (vikar: Kristin Thorson), Hemsedal, styreleder Ingebjørg Flaget, Gol, og turistsjef Sten Markussen, Gol.
  3. Mange har hjulpet: Asle Thorset i Hemsedal Historielag, Einar Hanserud i Nes Historielag, Kaare Wensaas, Geilo, kultursjef Kari Bergaplass, Flå, Anne Kjær Riechert, Nes, Bjørg Corneliussen, Nes, Hallgrim Berg i Fjell og Fjord Ferie AS, og alle som har latt seg intervjue! For ikke å snakke om Geir Helgen som har tegnet.
  4. Denne artikkelen er en tilrettelegging av rapporten ved Elisabet Sveingar Amundsen (red. anm.).
  5. Kulturbegrepet er nærmere forklart i rapporten, Thømt 2003, s. 4 (red. anm.).
  6. Bergensbanen ble offisielt åpnet i 1909, men var i noe bruk lokalt før det.
  7. I 1899 kom en ny jaktlov til tross for sterk motstand. Den rettet opp igjen situasjonen, og ga grunneierne større inntekter.
  8. Tidligere måtte man ha tillatelse til å kjøre. I enkelte perioder, som i buføringen, var det forbudt å kjøre.
  9. I 1939 ble navnet endret til Geilo turisttrafikklag med Nagel Aune som første sjef fra 1950. Se Solhjell 2000, s. 144.
  10. Opplysninger fra daglig leder Hallgrim Berg, Fjell og Fjord Ferie AS, høsten 2002.
  11. Reiselivslinja er i dag lagt til Gol videregående skole.
  12. Se mer om planene og vurderingen av dem i rapporten, Thømt 2003, s. 14-15, 40-41 (red. anm).
  13. Se nærmere omtale i rapporten, Thømt 2003, s. 21 (red. anm.).
  14. Se rapporten, Thømt 2003, s. 23-24 (red. anm.).
  15. Se mer om den planlagte fjellandsbyen på Kikut og andre planer i rapporten, Thømt 2003, s. 26-28 (red. anm.).
  16. Les mer om planene i rapporten, Thømt 2003, s. 29-30 (red. anm).
  17. Se rapporten, Thømt 2003, s. 33 (red. anm.).
Museum24:Portal - 2024.04.07
Grunnstilsett-versjon: 1