Solbjørg og Shabana

Å få kjenne seg fri og hel. Å tørre å stå opp for seg selv og dem rundt oss. ​

På årets kvinnedag er det to foregangskvinner jeg vil trekke ekstra fram. Solbjørg Kvålshaugen, den lokale vertinna vår i Jotunheimen. Og Shabana Rehman, den store frihetsforkjemperen fra vår tid. Solbjørg ble født i Valdres, Shabana i Pakistan. Begge har hatt et nært forhold til Valdresmusea. Begge har stått på skuldrene til generasjoner av kvinner som har levd før dem. Og begge representerer verdier det er viktig å løfte fram – både på kvinnedagen og alle andre dager.

Solbjørg Kvålshaugen har i tjue år drevet turisthytta Fondsbu i Jotunheimen. Der har hun gjennom årene hatt fem hundre ansatte og titusenvis av middags- og overnattingsgjester. For en måned siden stod hun her og holdt foredrag for full sal. Da og tidligere har Solbjørg snakket fra hjertet. Om tunge bører og bygdedyr, hardt arbeid og lite søvn. Og drømmene sine og om hvordan hun elsker jobben sin. Om at i fjellet kjenner hun seg hel og fri.

Og hun snakket om tidligere tiders kvinner i fjellet som hun fører arven videre etter. Noen har fått mye oppmerksomhet, mens andre knapt nok har blitt sett. I det gamle Norge, før det ble vanlig med butikker, måtte alle selv lage alt de trengte. Slik som hus, ved, klær og nok mat til å klare seg gjennom lange og kalde vintre. Med for lite tilgang på jord og mat, var utmarka og fjellet et viktig levegrunnlag.

I en tid da folk bodde trangere enn nå, uten velferdsordninger, var folk gjensidig avhengig av hverandre. Det må det ha vært lite privatliv og stor sosial kontroll. Fortsatt snakker mange eldre kvinner i Valdres om livet i fjellet som den lykkeligste tida. Strevsomt, men også forbundet med arbeidsglede, kvinnefellesskap og sanseopplevelser. Mange kjente seg friere og helere enn nede i bygda. Solbjørg har funnet inspirasjon i hvor viktig det var at gjestene skulle kjenne seg velkomne, sett og respektert.

Å dra til fjells var én form for bevegelse. Å flytte mellom verdensdeler en annen. I løpet av hundreåret før andre verdenskrig utvandret nesten 900 000 fra Norge til Amerika. Dét var like mange som det bodde i Norge i 1801. Altså var tallet på norske emigranter høyt. Mange drømte om frihet, rettferdighet og et tryggere liv. Kanskje fikk en endelig tilgang på egen jord og mulighet til å bli mette? Kanskje rømte de fra en voldelig far? Kanskje fikk de gifte seg med en kjærest som ikke ble akseptert av foreldrene? Kanskje hadde de slektninger som hadde dratt i forveien. Drømmen kjente iallfall ingen landegrenser.

«Så lenge vi mennesker har levd, har vi beveget oss fra land til land, fra verdensdel til verdensdel. Vi er i bevegelse. Først med tankens frihet, og siden på våre egne føtter. Det er naturlig for oss å flytte på oss. (…) Bevegelse er vår natur.» Slik sa Shabana Rehman det i talen hun holdt om hjertets migrasjon i 2004.

Selv var Shabana av de første som utvandret fra Pakistan til Norge. Hun kom til Norge på 1970-tallet som ettåring, som et slags produkt av farens drøm om frihet. I dag er det rundt 40 000 norsk-pakistanere i Norge, halvparten av dem er født her.

For Shabana ble kampen for verdighet og frihet ledestjerner i livet. Som komiker og samfunnsdebattant er det få som har klart å bevege, provosere og inspirere som henne. Hun var opptatt av at røtter er nøkkelen til egenverd. Av at røttene våre skal fortelle oss hvem vi er, og hvor drømmene våre skal lengte tilbake til. Men hun var også nøye med å legge til at om en legger for sterk vekt på røtter, kan man stagnere. Shabana gjentok ofte at hun var mer opptatt av hva vi kan gjøre for dem som lever nå og som ikke ennå er født enn for dem som ikke lenger lever. Og hun insisterte på at kampen for rettigheter og likeverd er allmenn og universell, og at den angår oss alle i samfunnet. Også dyr. 

Her ved Valdresmusea snakker vi gjerne om at demokratiet er et gode som ikke fungerer dersom ikke alle kjenner seg hjemme i det og tar del. Det handler ikke bare om at vi bruker stemmeretten ved kommune- og stortingsvalg. Kanskje viktigere er det å ta del i alt det som demokratiet legger til rette for. Som muligheten til å realisere drømmene dine, til å finne plassen din i livet, til å finne innpass og kjenne deg inkludert i samfunnet og arbeidslivet. Det handler om å gi plass til dem rundt deg. Da må vi være romslige og rause for hva vi skal tolerere av forskjellighet. Og det handler om å stå opp for urett. Enten det er her eller i andre land.

Vi har mye å lære av både Solbjørg og Shabana. Om valgene de har tatt for å kjenne seg frie og hele. Og det at hjertet har vært fylt av varme og rettferdighetssans for de svakeste. De har begge stukket seg fram og har måttet tåle mye motstand. Og de har gjort livet lettere for så mange enn dem selv.

Hver generasjon må føre sin frihetskamp på sin egen måte, sa Shabana. Hun mente at følelser og det å være åpne for uenighet kanskje er det mest fornuftige vi har. Å tørre og snakke om saker som beveger oss personlig. Det er kanskje nettopp det som kan skape endring i oss og rundt oss. Og det er tross alt den kritiske massen som driver samfunnet framover. 

Gratulerer med dagen til oss alle sammen. Både dere som er her. Og alle kvinner som trenger at vi står opp for dem uansett hvor de måtte befinne seg i verden.