Ragnhild Kåta og dei døve

"Tidlig liv
Ragnhild Kåta ble født den 23. mai 1873 på Kåtaeiet gård i Vestre Slidre. Hun mistet synet, hørselen, lukte- og smakssansen da hun var tre og et halvt år gammel etter skarlagensfeber.

Etter å ha møtt Ragnhild i 1887, skrev lærer og forfatter Hallvard Bergh et varmt innlegg i Verdens Gang, der han skildret hennes tunge livshistorie. Artikkelen ble lest av Lars A. Havstad (1851 – 1913), som selv var døv og en pioner innen døveutdanning i Norge. Lars Havstads svigerbror, Elias Hofgaard, var bestyrer ved Hamar Institutt for døve, og Havstad foreslo til Halvard Bergh at han skulle kontakte ham.

Elias Hofgaard var villig til å akseptere Ragnhild som student, og myndighetene sa de ville betale for henne. Den 15. januar 1888 ble Ragnhild for første gang fulgt til skolen av sin far. Hun var fjorten, og det var en vanskelig overgang. Hun var redd fremmede, og tolererte ikke at noen rørte henne. Til tider bet, skrek og klorte hun. Hofgaard klarte til slutt å roe henne ned, og Ragnhild lot ham (og etterhvert andre) være nær henne.

Ved Hamar Institutt for døve var talemetoden i bruk (i motsetning til tegn og fingeralfabet). Hofgaard hadde benyttet talemetoden på svært begavede døve med gode resultater, men mange ble forbauset da Hofgaard ville benytte talemetoden til Ragnhild. Hofgaard mente at et døvt og blindt barn ville ha mest nytte av å lære å snakke; da kunne hun kalle på folk i huset og var ikke avhengig av at den hun ville snakke med kunne fingeralfabetet.

Hofgaard lærte først Ragnhild å uttale bokstavene, deretter å kombinere to bokstaver til stavelser og til slutt flerstavelsesord, før han forsøkte å knytte mening til noe som inntil da kun hadde blitt introdusert som en komplisert lek. De første ordene hun lærte var "ur", "fot" og "bord". Ordene ble knyttet til gjenstandene over flere dager inntil Ragnhild forstod at ordene var navn på gjenstandene. Etter at hun hadde forstått sammenhengen var lærelysten ustoppelig. Hun lærte å forstå andre ved å legge fingrene på leppene deres når de snakket, hun lærte å skrive og hun lærte å lese punktalfabet (blindeskrift).

Da hun møtte fru Lamson (læreren til Helen Keller) på sommeren i 1889, kunne hun allerede tale noen korte setninger.

Senere liv

Ragnhild ble flink til å brodere og også til å strikke og veve. Hun fikk hederlig omtale for strikke- og vevearbeider ved en utstilling i Skien i 1891. Senere i livet tjente hun nok fra sitt håndarbeide til å forsørge seg selv.

Ragnhild ble konfirmert i juni 1897, som betydde at hun måtte forlate skolen. Hennes utvikling stagnerte og Hofgaard klarte å få tillatelse for henne til å komme tilbake for å bo på skolen enda et par år. Hun er listet i skolebøkene inntil 3. desember 1900. Da Ragnhild forlot skolen var utviklingen hennes likt andre talentfulle døve (men seende) personer, noe som inntil da hadde vært ansett umulig.

Faren til Ragnhild døde mens hun var på skolen. Etter at hun forlot skolen dro hun hjem for å bo med sin mor. Hofgaard besøkte henne regelmessig inntil en sykkelulykke gjorde reisen umulig i 1904. Elias Hofgaard døde i 1906. Etter at hennes mor døde flyttet Ragnhild inn med en av sine søstre, og de siste ti årene av sitt liv bodde hun på Døves Vel på Hamar.

Hun døde 12. februar 1947 etter å ha vært syk med bronkitt.

Hun ble beskrevet som nesten alltid smilende og i godt humør, pratsom, og med en urokkelig tro på Gud."