Martin Sælid (f. 1899) vokste opp på garden Sælid i Rogndokken i Vestre Slidre, like ved Sebufjorden i Nord-Aurdal. Han tok landbruksutdanning, overtok og drev familiegården, giftet seg med Inga Skattebu og fikk fire barn.
Som samfunnsmenneske var Martin aktiv all sin dag. Han var mangeårig medlem av kommunestyre, formannskap, forliksråd og Valdres Samvirkelag. Han var engasjert i å forbedre vekstvilkårene i utkantene, og reiste rundt og samlet ideer og impulser.
Martin spilte munnharpe, og han var kjent som en særlig god munnharpemaker. Gjennom årene laget han hele fem hundre harper, alle spesiallaget til den enkelte kjøperen, hvor skrinet fikk risset inn både navn og årstall. De fleste munnharpene solgte han ut av landet, og han førte sirlig katalog over hvem som var kjøperne.
Martin Sælid samlet lokalhistorie, han dro på kryss og tvers i Valdres og kjøpte gamle gjenstander. Han samlet på alt som var gammelt, som våpen, mynter, sølv, spenner, knapper, boller, kister, øser, bøker, klær og skinngjenstander. Ja, bestefar hans hadde endog via lensmannen i Ulnes skaffet seg en mordkniv, brukt andre juledagskvelden i 1850 av en husmann som drap husbonden sin. Siden brukte familien kniven for å helbrede sår på både mennesker og dyr. Martin førte nøye oversikt over alle gamle gjenstander han eide, og han var opptatt av å få med navn på tidligere eiere og andre historier knyttet til gjenstandene. Han tegnet skisser og skrev sirlig inn opplysningene i bøker. Han skrev også en mengde artikler, blant om lokale juleskikker, og om gamle ordtak i ulike deler av Valdres. Martin var kjent for sin særlig gode fortellerevne, og Nils Oddvar Bergheim gjorde mangt et opptak av Sælid som fortalte.
Med denne altoppslukende interessen, var det kanskje ikke så rart at Valdres Folkemuseum ble Sælids hjertebarn. Ved museet var han styremedlem i tredve år, og han fikk museets gullmedalje for sin innsats. I minneordet Nils Oddvar Bergheim skrev i 1979, skrev han om Sælid at «inga offer var for stort når det gjaldt å stø denne institusjonen med personleg arbeidsinnsats, pengar, innsamlings- eller opplæringsarbeid». Sælid var med å sette opp mange av de antikvariske husene, og hver sommer lærte han opp de nye omviserne. Museumsøkonomien var jevnt over svært vanskelig, særlig på 1930-tallet da og Sælid reiste rundt og snakket med både politikere og lokalbefolkning, for at de skulle forstå hva slags verdier som sto på spill. Bergheim beskrev ham som et levende leksikon og en som holdt seg i bakgrunnen.
I 2012 ga familien store deler av gjenstandssamlingen Martin Sælid etterlot seg til Valdres Folkemuseum. Til sammen består gaven med stort og smått av bortimot fire hundre gjenstander. Nå er vi i ferd med å registrere og avfotografere samlingen, og det er lett å bli berørt av både Martin Sælids og familiens ønske om å bevare og formidle historien for framtida. På sikt kommer vi til å legge ut registreringene på www.digitaltmuseum.no, og til å lage en utstilling basert på denne gaven. Da kan det også være interessant å lete opp noen av de gamle lydbåndene vi oppbevarer, slik at også lyden av hans særmerkede stemme og fortellerevne kan leve videre.
Publisert i Avisa Valdres, oktober 2013