Dørringer på middelalderens kirker

  •  (Foto/Photo)

Dørringer har vært kjent og brukt i cirka 5000 år, men akkurat når de ble tatt i bruk i Norge vet vi ikke. I Norden har vi avbildninger på runesteiner og hentydninger i skrifter, så vi vet at de i alle fall var i bruk i vikingtid.

Ringene i utstillingen er fra middelalderen og smidd i jern, det vil stort sett si at de er av myrmalm. De er fra ulike kirker, og de aller fleste har hengt på kirkenes vestdør (hoveddør). Storparten er fra 12- og 1300-tallet. Et trekk som er vanlig på norske ringer, er at de har et dyrehode på hver side av dørfestet – helst drakehoder. For øvrig er de dekorert med filte streker og punsete ringer. Andre ringer har to draker som kryper oppover ringen mot dørfestet og tvinner halene i hverandre. Noen ringer har dessuten store messingknopper som står i vakker kontrast til det mørke jernet.

Ofte var det to ringer på norske kirkedører, den ene ringen gjerne litt mindre enn den andre. Hvorfor det var slik vet vi ikke, men det kan ha noe med ringens betydning å gjøre. Dørringer fungerte som dørhammer og som middel til å åpne og lukke døren. Men de hadde også andre betydninger. I alle fall vet vi fra resten av Europa at ringen ble brukt til å avlegge ed på og til å holde i for å få asylrett. Vi vet ikke om det var slik i Norge, men vi vet at avtaler ble inngått på kirkebakken foran vestdøren, og eder ble avlagt i den forbindelse. Og jern hadde betydning i seg selv: det var magisk og beskyttet mot onde makter – i alle fall i hjemmene.

Dørringer har blitt utformet på forskjellig vis på ulike steder og til ulike tider. Noen av disse typene finnes på utstillingen. Ringer med drakehode og filte streker er typiske for Valdres og Sogn; ringer med store vingedraker er typisk for Østlandet; typer med store messingknopper er typisk for Telemark og Numedal. Det kan nevnes mange flere varianter, men som det går frem av dette: dørringene var preget av det området de ble laget i og den tiden de tilhørte. En viss forskjell var det dessuten på ringer fra steinkirker og stavkirker. De store vingedrakeringene har stort sett hørt til på steinkirker – slik som på Slidredomen i Vestre Slidre. Og de beste forteller mye om smedens store håndverkskyndighet.

I dag er det mange kirker som er forsvunnet, men heldigvis har noen av beslagene og ringene blitt reddet. De oppbevares stort sett på museer. Noen er fremdeles på kirkedørene, og forhåpentligvis kan de fortsatt bli der uten at de blir ødelagt eller stjålet.

Torill Thømt, tidlegare førstekonservator ved Valdresmusea
Avisa Valdres, juni 2013