Folk flest som gjester Valdres Folkemuseum vet ikke at museumsområdet har en svært gammel historie. Her er en gravrøys, to kullgroper, en elggrav, og en spennende skjelettgrav.
Rett ved siden av museets flaggstang ligger en gravrøys eller rydningsrøys fra før år 1000, altså fra jernalderen. Prøvegraving i 1989 viste et øvre lag med mindre rydningsstein blandet med husholdningsavfall, trolig fra nyere tid. Større stein lenger ned i røysa kan være fra enten en rydningsrøys og en gravrøys. Plasseringen av røysen kan ofte si noe om funksjonen. Her på toppen av en naturlig morenerygg med utsikt mot en innsjø (ferdselsveg) er et passende sted for et gravminne. Det er ikke naturlig å legge rydningsrøyser på toppen av slike høyder. Denne røysa er derfor trolig en gravrøys. Litt lenger ser en stein som er ryddet. Kanskje er det senere kastet stein fra jordet også på gravrøysa?
På museumsområdet er to kullgroper. De kan være så gamle som fra 500-talet e.Kr., men de fleste daterte kullgroper er fra tida 900–1350 e.Kr. Kullgroper ble brukt til framstilling av trekull. Veden, helst furu og bjørk, ble stablet tett og dekket med jord og torv. Sidegropen kan ha vært bundet sammen med hovedgropen med en kanal for å regulere trekken. Kullet ble brukt til å utvinne jern eller benyttet i gardssmier. Siden denne kullgropa ligger nede i dalen, langt fra kjente jernutvinningsanlegg, har den trolig vært benyttet til produksjon av kol til smiing.
På toppen av halvøya er det som etter gammel tradisjon skal være en fangstgrav for elg. Fremdeles i dag går det elg i skogen her om vinteren. Navnet Ulvedalen om stedet der stølstjernet ligger vitner om ville dyr her i gammel tid. Men gropa kan også være ei kullgrop.
I 1955 skulle handverkere fra museet grave grunnmur til båtnaust (fiskebu) ytterst på halvøya. Under en steinhelle oppdaget de skjelettet av en mannsperson i en hellekiste. Lensmann og lege ble budsendt da man først trodde dette var en kriminalsak eller en henrettelse fra krigstiden, men dette var feil. Graven ble undersøkt av arkeologer og skjelettet sendt til Universitetet i Oslo. Hellekista er fint oppbygd med stående steiner mot vest og nord og en jordfast og litt tilhogd stein som vegg mot sør.
Det er bare registrert 45 hellekister i Norge. De fleste datert til jernalder. Noen få hellekister fra Østfold er fra yngre steinalder, men de er langt større enn graven her. I 1990 ble det 30 meter fra vår hellekiste gjort en prøvegraving etter steinalder, men det ble ikke gjort noen funn. Det var ikke daterbare oldfunn i hellekista som kan si hvor gammel den er. Skjelettet var fra en mannsperson, trolig om lag 165 cm høy ut fra knoklene og 25–30 år gammel å dømme etter slitasjen på tennene. Flere år før han døde fikk han et svært støt eller slag på høyre side av panna. Han lå med ansiktet mot øst. Vi vet ikke når han levde. Et lag med kull kan være fra et nedbrent hus. Bare halve grunnmuren fra fiskebua står igjen ved graven. Fiskebua ble i stedet satt opp på nordsida av museumshalvøya. På snart 60 år er graven presset sammen av frost og vegetasjon, men er fremdeles godt synlig.
Jahn Børe Jahnsen, tidlegare konservator ved Valdresmusea
Publisert i Avisa Valdres våren 2013